Jepp. Det har kanskje kommet noen av dere for øre at jeg har tenkt å kjøpe en gammel Datsun. Vit at Datsun er det samme som Nissan, og at det er et respektabelt gammelt bilmerke, som var second to Toyota i alle år før Mitsubishi og Honda kom for fullt. Driftssikre og svært bensinbesparende, men akk stort sett bitte små og med høy hardplastfaktor i dashboardmiljøet.
Jeg skal fortelle en liten historie fra 2007. Det var da Lars sporet opp en gammel Datsun Cherry i Ottestad som han på mystisk vis fikk - og kvittet seg med innen kort tid var gått.
Det hadde akkurat blitt 2007 og Lars hadde skaffet seg VW Passat, en staut og god skjuss. Etter flere observeringer hadde han lagt merke til en liten gul dott som sto på flate hjul bak Vikasenteret. En fyr som Lars klarer ikke å holde fingrene unna, og etter noen uker ble fristelsen for stor. Med Toyota-nøkkel i hånd fra omtrent samme år som Datsunen selv var fra, var det en smal sak å få åpnet dørlåsen på førersiden, som riktignok var preget av tidens tann. Den hadde tross alt stått siden 2002.
Inne i kupèen luktet det rart og innestengt, og det er ikke så rart, da det ikke hadde vært frisk luft der på årevis. Det lå et gammelt førerkort i hanskerommet, pluss masse søppel i bagasjerommet og i baksetet.
Lars åpnet panseret og tok notis av chassisnummeret på bilen. Dette ble så oppgitt til Biltilsynet som kunne avsløre at eieren bodde på Hamar. En kjapp telefon til vedkommende, som ble litt overrasket, kunne også rapportere om at det forelå borttauingsbegjæring på kjøretøyet, og om noen tok den, så var han glad til. Akkurat da var Lars litt i himmelen.
Han oste til Ottestad igjen. Nå skulle hans nye kjøretøy til pers. Han ba så Sinsen Nøkkelservice smi en ny nøkkel til ham, da den gamle var tapt. Denne kom så i posten fire dager senere til den nette sum av kroner 230.
Med fem liter bensin, en tenningsnøkkel, et nyladet batteri, to startkabler og voldsomme mengder entusiasme bar det i vei til den gule bilen.
Etter påfyll av drivstoff og tilkobling av strøm, samt startkabler fra en ventende tomgangskjørende Passat ved siden av ble tenningsnøkkelen ført sakte og forventningsfullt inn i låsen, litt klønete, litt trått, litt på samme måte som et førstegangssamleie. Vel inne ble den vridd rundt, til "ACC", og en sprakende lyd kunne høres fra den gamle kassettspilleren, som kjapt ble slått av til fordel for den andaktige situasjonen som der forelå.
Da nøkkelen traff "ON", lyste lampene på dashbordet opp som et lysspill, og kjølevifta i motorrommet startet. Skjønt, det var noe unormalt. Hvem i all verden hadde koblet kjølevifta til konstant strøm? Denne skal bare gå når motoren er for varm. En eller annen hadde altså koblet kjølevifta FRA termostaten og rett på konstant strøm. Fine greier. Folk går sjelden av veien for litt fjøsmekk.
"OIL" og "CHG", 70-tallets forkortelser på varsellamper, idag byttet ut med to små lamper med små internasjonale symboler, hhv. en liten oljekanne med en dråpe fra tuten og et lite batteri med en pluss- og en minuspol. For de som ikke skjønte det; CHG står for Charge. Men nok avsporing. Lampene lyste, og signaliserte at systemet var klart til oppstart.
Nøkkelen ble så vridd til "START", og starteren begynte villig å jobbe. Motoren gikk rundt, og bare det er en lettelse for entusiaster. VIT DETTE, dere som ikke vet hva det vil si å ha en bil med motor som sitter; Å helle dieselolje i hver sylinder, la bilen stå noen dager, og så sette bilen i gir og ... RUGGE bilen frem og tilbake i små latterlige bevegelser i forsøk på å få nudge igang igjen motoren er en drittjobb. I 50 % av tilfellene går det ikke, og motoren er moden for dynge.
Den sikkert seks-sju år gamle oljen på motoren var ikke helt forvandlet til harsk levret slim, og smurte motoren såpass godt at den på starteren alene klarte å bygge opp et oljetrykk sterkt nok til å drepe "OIL"-lampa. Slettes ikke verst for noe som har vært inaktivt i en halv dekade. Fremdeles tente ikke jævelskapen, og etter 8 sekunder ble nøkkelen sluppet, og som nøkkelen falt tilbake til "ON"-trinnet, falt forventningene hos den nybakte eieren. Iveren var riktignok for stor, og etter litt manisk pumping på gassen for å bringe bensin frem til motoren samt litt blikkflakking over dashboardet for å se om det var noe som kunne hjelpe fant Lars endelig Norges største hjelpemiddel i kaldstartsanordninger; Manuellchoken.
Denne finurlige spaken som trekkes ut fra dashboardet en 4-5 cm. og som åpner en kanal i forgasseren som skal gjøre luft/bensin-blandingen fetere er noe av det beste som har hendt Norge, og på 70-tallet hadde så og si alle japanske biler denne magiske knotten. Tyskland forsøkte så godt de kunne å fnyse av innretningen ved å montere, riktignok noe trøblete, automatiske choker på sine biler. Disse automatchokene måtte rett som det var inn til service på verksteder, og den norske mann sverget til manuellchoken.
Med choken uttrekt og litt jevn pumping på gassen much in the same fashion som en 1800-talls felespiller tramper takten på Fanitullen ble igjen udyret fyrt opp med et nytt støt tenning, og den ga seg til å hoste noe ufordragelig, og noe blått ble klemt ut gjennom eksosrøret. Den hørtes helt ærlig ut som dødskrampetatt Marit Larsen på speed der den febrilsk prøvde å få tenning.
Akkurat i det eieren hevet øyenbrynet i utålmodighet smalt det i eksospotta, og "CHG" sluknet. Motoren hadde klart å tenne på blandingen som ble pumpet frem, og den gikk for egen maskin. Med choken ute, vel å merke. Var choken så mye som en millimeter lenger inn enn ... lengst ut.. så ville den dø. Men den klarte å gå, og eksosen som kom ut bak minnet litt om tåregass i utseende.
Okei, den gikk. For egen maskin. Til og med TEMP-måleren hadde steget litt. Det var faktisk kjølevæske på den, og den ble startet uansett, til tross for eiers uansvarlige oppførsel om å ikke sjekke dette på forhånd.
Men håndbrekk og bremser satt noe jævlig. Et hvilket som helst forsøk på å sette bilen i 1. eller R og ta igang ville resultere i kvelning. Jeg prøvde å binde Passaten til den for å taue den, men jeg endte opp med å slepe den sidelengs. Den satt hardere enn en trygdesnylter i godstolen.
Etter en times avskruing av dekk og febrilsk banking på bremsetromlene, slapp tilslutt svineriet, og det var mulig å rygge bilen bakover. En elektrisk pumpe ble koblet til sigarettenneren i bilen, og den klarte å gi strøm til egen pumping av hjul, der den sto og gikk. Det hersket tvil om den fjerde sylinderen hadde lyst til å være med på moroa konstant, men så lenge den gikk var det ikke av betydning.
To minutter etter oppumping av dekk kom Andreas en tur. Glad for at Lars hadde gjenopplivet udyret, slengte seg inn i kupèen, tro inn clutchen og fyrte opp reversen. Han la over og rygget bakover, og BANG, dekket eksploderte. Med dirrende øyenbryn og en syk rykning i munnviken forlangte han igjen å overta kapteinstolen i hans nyervervede skute.
Løsningen lå nær. Reservehjul i bagasjerommet var en fin ting, og etter en kjapp utskiftning var bilen igjen oppe og gikk. På fint lite lovlig vis ble bilen kjørt sakte gjennom boligfeltene i Ottestad opp til Ringveien for å unngå allmenn påskiltet trafikk. Onkel hadde sannsynligvis trukket frem et eget bøtehefte for å få plass til alle trafikkforseelsene dersom denne farkosten ble fersket i handling på vei til sitt nye hjem. Slik gikk det altså ikke, og etter et kvarters tur i 30 km/t med full choke og varmeapparat som var stuck på "COLD" var bilen hjemme hos sin nye eier i to uker.
Deretter ble den fraktet på henger til Nord-Odal noen uker senere, og enda noen uker senere, grunnet pengemangel, en sedvanlighet hos eier, ble den solgt til en som solgte den videre for dobbel pris, videre til en som forlangte det dobbelte av dèt igjen. Snakk om å føle seg lurt.
Idag er bilen eid av Kristoffer Hoel på Eidsvoll. Forhåpentligvis har den et godt liv, da han har eid den i snart to år. Jeg vil aldri glemme denne bilen så lenge jeg lever, og derfor går jeg til innkjøp av en maken en i dag. Jeg gleder meg allerede!
Lars
Ble til dette:
