tirsdag 16. desember 2008
Volkswagen 1200 fra 1975
Så var det gjort :) jeg er eier av ei folkevognboble fra 1975! Og den gule Corollaen ble solgt på 9 minutter.... O_O
søndag 14. desember 2008
Bilkjøp.. igjen...
Vel, jeg føler den gule Toyotaen har gjort sitt, og siden jeg allerede har en annen bakhjulstrukken Toyota, så velger jeg å fokusere arbeidet på den, og la den gule Corolla'n passere til neste eier, den fortjener å leve videre.
Men jeg er ikke av typen som sitter rolig med èn veteranbil, spesielt en som ikke kan brukes om vinteren. Derfor har jeg tenkt å gå til innkjøp av en ny. Og det er en liten, merkelig tingest som jeg har hatt litt lyst på hele livet, men som jeg har nedprioritert av nyoppdagelser. Det er på tide at den lille tingesten får komme til sin rett i min eie.
Jeg snakker selvfølgelig om folkevognbobla (:
Courtesy of www.sebeetles.com
Men jeg er ikke av typen som sitter rolig med èn veteranbil, spesielt en som ikke kan brukes om vinteren. Derfor har jeg tenkt å gå til innkjøp av en ny. Og det er en liten, merkelig tingest som jeg har hatt litt lyst på hele livet, men som jeg har nedprioritert av nyoppdagelser. Det er på tide at den lille tingesten får komme til sin rett i min eie.
Jeg snakker selvfølgelig om folkevognbobla (:
Courtesy of www.sebeetles.com
søndag 7. desember 2008
Om vinterkjøring og oppgitthet
Jeg MÅ pirke litt på folks veivaner i Norge også.
Jeg leser her om alle ulykkene som skjer på vinterføre... Det er greit at det hender mye ulykker på norske vinterveier, men folk må jo KJØRE ETTER FORHOLDENE. Jeg mener. Makan. Jeg har aldri sklidd sidelengs noe sted jeg, bortsett fra en gang jeg måtte avverge en kollisjon fordi ei gammal dame kjørte med skylapper (aka. rett fram). Heldigvis gikk det bra da og.
Jeg sier ikke at alle ferske sjåfører er dårlige til å kjøre bil, men dette gjelder for alle som kanskje er usikre på hvordan de ter seg på vinterføre. Jeg kjenner fler som ikke tør å ta i et ratt såfort snøen kommer, og dette gjør jo ting vanskeligere, dessverre. Der det er lov til å kjøre bil, skal man ikke være redd for å ferdes! (visdomsord). Det skal også bemerkes at gode dekk er en ren forutsetning når man skal kjøre om vinteren. Hvis vinterdekkene er dårlige, øker sjansen for forulykking med et par hundre prosent, eller noe.
Med nordmenn flest er det ingen mellomting. Enten går det like fort og brått i svingene som på sommerføre, ellers så går det konsekvent i 5 km/t, UANSETT fartsgrense/veibredde. Det er dette som skaper det kjipe i trafikken. Okei, så er folk redd, men like fullt, om man kjører noenlunde normalt, og følger med/holder grei avstand til bilen foran, så går det jo bra.
Veisalting også er noe herk. Ikke bare ødelegger det bremseeffekt og spruter ned vinduene så vi blir tvunget til å bruke flere hundre liter spylervæske i uka, men bilene har overhodet ikke godt av det. Iblant er salting svært dumt. Man salter når det er et tynt snølag for å forhindre at det fryser, men det som hender er at saltet smelter snøen som faller, og jo mer snø det blir, jo mer blir saltet vannet ut. Når saltet er så utvannet at det ikke lenger har noen effekt, fryser det på, og legger en tynn tynn ishinne på veien, som det igjen fortsetter å snø oppå. Dette er direkte livsfarlig, og selv erfarne sjåfører har vanskeligheter med å få stoppet på et slikt underlag.
Greit nok, VG.nett skriver at vi ikke skal kjøpe bil uten antiskrens og antispinn/ABS osv. Dette kom ikke på biler i Norge før etter 2000-tallet, og de FLESTE ferske sjåfører i dag (gitt at de enda er rundt 18-20) har ikke råd til bil som er så dyr. Jeg snakker om de som ikke har råd til noe dyrere enn 15-20.000 kroner. Kanskje den har ABS, om den er fra 90-tallet, men den har såvisst ikke Antispinn/Antiskrens. Jeg har aldri eid biler fra 90-tallet, snarere heller 80-tallet og eldre, og har heller aldri vært i trafikkulykker. Det er jo bare å følge med!
Tips til alle som måtte være i tvil:
* Sitt rett, men ikke 90 grader i ryggen, og med en lett bøy i kneet når clutchen er helt inne. Ikke sitt så nærme at du har rattet helt i magen. Det gjør også ganske vondt om du skulle kjøre inn i noe.
* Når du ratter tungt til begge sider, skal ryggen ligge attmed seteryggen hele tiden, ikke fremoverbøyes, når du må slippe rattet med ene hånda for å ratte videre.
* På biler uten servo, er lukeparkering ofte litt shaite, siden hver lock-to-lock-ratting kvalifiserer mer enn rikelig til en over middels dugelig treningsøkt, men cluet er å ha bilen i bevegelse mens man ratter, siden dette koopererer med fysikkens- og logikkens lover. Slipp clutchen litt ut, så bilen kryper litt, akkurat idet man setter igang med rattingen. Må man ratte helt fra lås til lås, kan man gjerne slippe ut clutchen så den ruller forover, og så trå den litt inn igjen, så den ruller litt bakover igjen, og så ut igjen, så man skaffer seg bedre tid til å ratte, om bilen har enorm svingradius.
* På biler uten ABS er det ofte lett å låse hjulene og bilen begynner å skli. Cluet er å trå klutchen inn, geare ned, og slippe den ut igjen for så å trå den inn igjen, og prøve å la motoren bremse mest mulig, mens man ratter litt frem og tilbake for å oppnå kontroll i svingen. Dette går vanligvis lett. Om man må bråbremse på glatt føre uten ABS er det mange som slenger inn bremsen panikkartet, men bilen går like fullt rett frem. Her er cluet å pumpebremse. Å tråkke inn bremsepedalen og slippe den opp igjen tre ganger etterhverandre skal være unnagjort på et sekunds tid. JAVEL, det ser dumt ut. Men det simulerer faktisk ABS-effekten - det står jo for Anti Block System, så poenget er å ikke blokkere bremsene.
* På biler med framhjulsdrift og motoren foran, er det beste å rygge opp en bratt glatt bakke. Da hjelper tyngdekraften til med å skape et ekstra trykk over drivhjulene, og det er dette som er poenget. Det samme gjelder for folkevognbobla og andre biler som har motor bak og bakhjulsdrift, og disse er tilsvarende gode på vinterføre. De kan kjøres rett opp bakken med fronten først.
* På biler med bakhjulsdrift og motoren foran kan det ofte bli et annet kapittel. Med null vekt over drivhjulene har dekkene vanskeligheter med å klore seg fast til underlaget, og man spinner før man når toppen. Det er uansett det beste å kjøre rett opp bakken med fronten først, og håpe man får tak, om man ikke får tak, kan det være fint å ha noen til å hjelpe seg, ved f.eks å legge noe tungt i bagasjerommet, få noen til å sitte på bagasjeromlokket, stå på hengerfestekula e.l, om bilen har dette.
Det kan være lurt og svært lærerikt å være med på glattkjøring med egen bil, et opplegg man kan melde seg på på trafikkskolebaner. Dersom man ikke har råd, kan man også dra til en stor, åpen, islagt plass, hvor det ikke er overhengende fare for å møte på noen (gjerne lukkede områder), og håndbrekke litt rundt. Det er lærerikt, da man etterhvert får mer og mer kustus på hvordan man gjenoppretter kontrollen etter en sladd. Om man skal gjennomføre en kontrollert håndbrekksving, trekkes håndbrekket til, mens låseknappen holdes inne, akkurat før svingen, og rattet dreies hardt i svingens retning, samtidig som clutchen tråkkes inn. Man kjenner man "ligger bredt" gjennom hele svingen, og når man føler man har svingt nok (Dvs, at man ikke kommer for nærme veigrøfta), slipper man ut igjen clutchen, setter brekket ned igjen, og ratter frem og tilbake for å gjenvinne kontrollen. Dette er en teknikk som er litt tricky i begynnelsen, men den sitter etterhvert. Bør IKKE utføres i tett befolkede områder.
Tips: Dersom noen skal opp en bratt glatt bakke, og man stopper halvveis i bakken fordi man ikke kommer lenger, kan man snu bilen uten å fysisk rygge. Vær sikker på at bilen har stoppet helt, hold bremsepedalen inne, putt gearstanga di i R, og legg fullt over med rattet, mens du drar opp brekket, og holder låseknotten inne. Deretter slipper du bremsen og gir litt gass, mens du sakte slipper clutchen ut. Bilen vil stå rolig med bakparten, og vil snurre rundt i en halvsirkel med fronten. Når fronten peker andre veien, er det bare å kjøre ned igjen (men kjør for guds skyld ikke for fort, da det er SVÆRT lett å miste kontrollen i glatte bakker)
Dersom noen var i tvil (forhåpentligvis er vel en del av dette basic knowledge for alle, og stort sett alle jeg kjenner er trygge og sikre sjåfører (ingen nevnt, ingen glemt....) men det ER mennesker der ute som ikke vet det også.. !), så håper jeg at jeg har bidratt med tips til kjøring av biler av eldre årgang på vinterføre, som ofte er mer utfordrende enn kjøreskole-biler og/eller "voksnes" biler, som ofte er av nyere årgang.
God tur alle bilende mennesker, og husk, det er ingenting så gøy som å beherske vinterføret \o/
Jeg leser her om alle ulykkene som skjer på vinterføre... Det er greit at det hender mye ulykker på norske vinterveier, men folk må jo KJØRE ETTER FORHOLDENE. Jeg mener. Makan. Jeg har aldri sklidd sidelengs noe sted jeg, bortsett fra en gang jeg måtte avverge en kollisjon fordi ei gammal dame kjørte med skylapper (aka. rett fram). Heldigvis gikk det bra da og.
Jeg sier ikke at alle ferske sjåfører er dårlige til å kjøre bil, men dette gjelder for alle som kanskje er usikre på hvordan de ter seg på vinterføre. Jeg kjenner fler som ikke tør å ta i et ratt såfort snøen kommer, og dette gjør jo ting vanskeligere, dessverre. Der det er lov til å kjøre bil, skal man ikke være redd for å ferdes! (visdomsord). Det skal også bemerkes at gode dekk er en ren forutsetning når man skal kjøre om vinteren. Hvis vinterdekkene er dårlige, øker sjansen for forulykking med et par hundre prosent, eller noe.
Med nordmenn flest er det ingen mellomting. Enten går det like fort og brått i svingene som på sommerføre, ellers så går det konsekvent i 5 km/t, UANSETT fartsgrense/veibredde. Det er dette som skaper det kjipe i trafikken. Okei, så er folk redd, men like fullt, om man kjører noenlunde normalt, og følger med/holder grei avstand til bilen foran, så går det jo bra.
Veisalting også er noe herk. Ikke bare ødelegger det bremseeffekt og spruter ned vinduene så vi blir tvunget til å bruke flere hundre liter spylervæske i uka, men bilene har overhodet ikke godt av det. Iblant er salting svært dumt. Man salter når det er et tynt snølag for å forhindre at det fryser, men det som hender er at saltet smelter snøen som faller, og jo mer snø det blir, jo mer blir saltet vannet ut. Når saltet er så utvannet at det ikke lenger har noen effekt, fryser det på, og legger en tynn tynn ishinne på veien, som det igjen fortsetter å snø oppå. Dette er direkte livsfarlig, og selv erfarne sjåfører har vanskeligheter med å få stoppet på et slikt underlag.
Greit nok, VG.nett skriver at vi ikke skal kjøpe bil uten antiskrens og antispinn/ABS osv. Dette kom ikke på biler i Norge før etter 2000-tallet, og de FLESTE ferske sjåfører i dag (gitt at de enda er rundt 18-20) har ikke råd til bil som er så dyr. Jeg snakker om de som ikke har råd til noe dyrere enn 15-20.000 kroner. Kanskje den har ABS, om den er fra 90-tallet, men den har såvisst ikke Antispinn/Antiskrens. Jeg har aldri eid biler fra 90-tallet, snarere heller 80-tallet og eldre, og har heller aldri vært i trafikkulykker. Det er jo bare å følge med!
Tips til alle som måtte være i tvil:
* Sitt rett, men ikke 90 grader i ryggen, og med en lett bøy i kneet når clutchen er helt inne. Ikke sitt så nærme at du har rattet helt i magen. Det gjør også ganske vondt om du skulle kjøre inn i noe.
* Når du ratter tungt til begge sider, skal ryggen ligge attmed seteryggen hele tiden, ikke fremoverbøyes, når du må slippe rattet med ene hånda for å ratte videre.
* På biler uten servo, er lukeparkering ofte litt shaite, siden hver lock-to-lock-ratting kvalifiserer mer enn rikelig til en over middels dugelig treningsøkt, men cluet er å ha bilen i bevegelse mens man ratter, siden dette koopererer med fysikkens- og logikkens lover. Slipp clutchen litt ut, så bilen kryper litt, akkurat idet man setter igang med rattingen. Må man ratte helt fra lås til lås, kan man gjerne slippe ut clutchen så den ruller forover, og så trå den litt inn igjen, så den ruller litt bakover igjen, og så ut igjen, så man skaffer seg bedre tid til å ratte, om bilen har enorm svingradius.
* På biler uten ABS er det ofte lett å låse hjulene og bilen begynner å skli. Cluet er å trå klutchen inn, geare ned, og slippe den ut igjen for så å trå den inn igjen, og prøve å la motoren bremse mest mulig, mens man ratter litt frem og tilbake for å oppnå kontroll i svingen. Dette går vanligvis lett. Om man må bråbremse på glatt føre uten ABS er det mange som slenger inn bremsen panikkartet, men bilen går like fullt rett frem. Her er cluet å pumpebremse. Å tråkke inn bremsepedalen og slippe den opp igjen tre ganger etterhverandre skal være unnagjort på et sekunds tid. JAVEL, det ser dumt ut. Men det simulerer faktisk ABS-effekten - det står jo for Anti Block System, så poenget er å ikke blokkere bremsene.
* På biler med framhjulsdrift og motoren foran, er det beste å rygge opp en bratt glatt bakke. Da hjelper tyngdekraften til med å skape et ekstra trykk over drivhjulene, og det er dette som er poenget. Det samme gjelder for folkevognbobla og andre biler som har motor bak og bakhjulsdrift, og disse er tilsvarende gode på vinterføre. De kan kjøres rett opp bakken med fronten først.
* På biler med bakhjulsdrift og motoren foran kan det ofte bli et annet kapittel. Med null vekt over drivhjulene har dekkene vanskeligheter med å klore seg fast til underlaget, og man spinner før man når toppen. Det er uansett det beste å kjøre rett opp bakken med fronten først, og håpe man får tak, om man ikke får tak, kan det være fint å ha noen til å hjelpe seg, ved f.eks å legge noe tungt i bagasjerommet, få noen til å sitte på bagasjeromlokket, stå på hengerfestekula e.l, om bilen har dette.
Det kan være lurt og svært lærerikt å være med på glattkjøring med egen bil, et opplegg man kan melde seg på på trafikkskolebaner. Dersom man ikke har råd, kan man også dra til en stor, åpen, islagt plass, hvor det ikke er overhengende fare for å møte på noen (gjerne lukkede områder), og håndbrekke litt rundt. Det er lærerikt, da man etterhvert får mer og mer kustus på hvordan man gjenoppretter kontrollen etter en sladd. Om man skal gjennomføre en kontrollert håndbrekksving, trekkes håndbrekket til, mens låseknappen holdes inne, akkurat før svingen, og rattet dreies hardt i svingens retning, samtidig som clutchen tråkkes inn. Man kjenner man "ligger bredt" gjennom hele svingen, og når man føler man har svingt nok (Dvs, at man ikke kommer for nærme veigrøfta), slipper man ut igjen clutchen, setter brekket ned igjen, og ratter frem og tilbake for å gjenvinne kontrollen. Dette er en teknikk som er litt tricky i begynnelsen, men den sitter etterhvert. Bør IKKE utføres i tett befolkede områder.
Tips: Dersom noen skal opp en bratt glatt bakke, og man stopper halvveis i bakken fordi man ikke kommer lenger, kan man snu bilen uten å fysisk rygge. Vær sikker på at bilen har stoppet helt, hold bremsepedalen inne, putt gearstanga di i R, og legg fullt over med rattet, mens du drar opp brekket, og holder låseknotten inne. Deretter slipper du bremsen og gir litt gass, mens du sakte slipper clutchen ut. Bilen vil stå rolig med bakparten, og vil snurre rundt i en halvsirkel med fronten. Når fronten peker andre veien, er det bare å kjøre ned igjen (men kjør for guds skyld ikke for fort, da det er SVÆRT lett å miste kontrollen i glatte bakker)
Dersom noen var i tvil (forhåpentligvis er vel en del av dette basic knowledge for alle, og stort sett alle jeg kjenner er trygge og sikre sjåfører (ingen nevnt, ingen glemt....) men det ER mennesker der ute som ikke vet det også.. !), så håper jeg at jeg har bidratt med tips til kjøring av biler av eldre årgang på vinterføre, som ofte er mer utfordrende enn kjøreskole-biler og/eller "voksnes" biler, som ofte er av nyere årgang.
God tur alle bilende mennesker, og husk, det er ingenting så gøy som å beherske vinterføret \o/
torsdag 4. desember 2008
En oldschool historie om 2AFB på Katta
For de som gikk på Katta i tidsrommet 2003 til 2006, og helst var av modell 1987, så er det nok noen som kanskje husker de max usaklige historiene jeg skrev om klasse 2B, hvor de fleste av mine venner gikk. Det er så i lende svært internt.
Vaffellauget (2004)
Fredag ettermiddag, og ei slitsom uke ved Katedralskolen etter nok en tørn med to slitsomme
franskøkter denne A-uken også er nu over. Ingvild tusler fra bussen og hjem, med "Avec
Plaisir" under armen, hvor hun til sin store overraskelse får øye på GS som står og ruser bilen
på høyt turtall utenfor garasjen med et salig flir i ansiktet. Baki bilen stikker Bjørn såvidt opp,
og Jan-Thomas sitter i fremsetet ved GS. GS anmoder snarest Ingvild til å kaste seg inn i bilen,
da det er arrangert felles vaffelkveld for Katedralskoleelevene i 2AFB i Hamar på koigen.
Vel nede på Koigen sitter hele gjengen fra 2B og ler og koser seg med ørten vaffeljern på
spreng. Til tross for at det er februar har gjengen troppet opp med hawaiiskjorter og shortser
og stråhatter, og Tor har allerede vært litt bortpå hornsaltet og danser en spesiell dans som kan
ha umiskjennelige tilnærmeligheter til Charleston. Ingvild gnir seg i hendene og tripper lett ut
av kjerra til GS, som nå har flatet helt ut etter den utilgivelige veien fra Furnesåsa og til
sentrum. Det er Magnus og Jon Arne samt Thomas Hagen som har meldt seg frivillige som
vaffelmestere og står iherdig og steker. Borterst på stranda sitter Wallin og Vefald og nyter
mjøsutsikten i en gammel Citroën 2CV med hver sin vaffel som de på nåde har fått fra Magnus.
Thomas, med sitt "Verdens-Beste-Kokk-forkle" står muntert og traller på en
System Of A Down-sang og heller røre i jernet, som forøvrig nok er fra Gorenje.
Da det er slutt på røren ber Thomas Jon Arne om å lage mer, og Jon Arne nikker fornøyd.
Da skjer det. Jon Arne langer treffsikkert ut armen for å gripe fatt i posen med sukker som han
skal ha i røra...
MEN til alles forskrekkelse mangler sukkerposen, og det oppstår vill panikk.
Tor blir fra seg av skrekk og hopper av Skibladnerbrygga og setter kursen for Helgøya,
Magnus river ned vaffeljernene i vill panikk, kaster ut Wallin og hijacker 2CV'en med Vefald
i passasjersetet, Jon Arne begynner å synge molàre i panikken og Bjørn graver seg ned i en
sandkasse, mens Jan-Thomas begynner å be en bønn på tysk mens han med foldede hender og
lua nede i øynene begynner å danse kossak. Ingvild får roet dem alle, og får samlet folk til
rådslutning. Hvem tok posen? Dette kan bare være en sak for chief-detective Ingvild. Hun
finner frem den snedige lua si og finner frem assistenten sin Rasmus.
De begynner å tråle åstedet sporenstreks. Vitner må avhøres og de nærmeste sjokkskadde må
roes ned. Aslak ligger i fosterstilling i en gjørmedam litt lenger borti veien og ruller rundt og
plystrer på en sonate. DA ser de synderen. Et velrettet "haha, noobs" kan høres fra
lenger borti gata, og det er den godeste Daniel som er på vei bort med farinposen. Ingvild setter etter ham, men til ingen nytte. Daniel har nemlig plukket frem en tråkkemoped merke
Tempo fra 1950 og durer lystig bort med et muntert glis om kjeften.
Ingvild, Rasmus og GS kommer seg inn i bilen til GS. De legger avgårde og gir på. Men den lille tråkkemopeden er blodtrimmet, og ligger jevnt i en hastighet i 170 km/t i gågata. Ingvild
ringer Magnus og ber ham ta opp forfølgelsen.
Rasmus ymter frem et tamt forslag om å stoppe på Rema og kjøpe enda en pose farin, men her er det ingen kjære mor, iflg. Ingvild. Prinsipper er prinsipper. GS kjører jevnt med gågata, og
Daniel er nå langt fore. GS gir på, og der kommer forsyne Magnus også rundt svingen med en
livredd Vefald i passasjersetet som sitter og skriver anmerkninger på ham hvert femte sekund
selv om hun ikke har noe med ham å gjøre. Vel borte ved Stangebrua kræsjer Daniel med en
annen bil og flyr 200 meter utover mjøsisen og lander ved en påle med et høyt og tydelig "isj".
Sukkerposen gjør en vakker bue rett inn i bilen til GS, og vennene returnerer til stranda.
Rasmus får imidlertid øye på Daniel som karer seg opp igjen fra Mjøsisen, men han regner
med at han ikke finner på mere bøll, og finner det for godt å ikke si fra om det til Ingvild.
I baksetet sitter Rasmus med en pen lysebrun vaffel, og Ingvild tviholder på sukkerposen i frykt
for flere Danieler som skal dukke opp fra ingensteds. Plutselig dukker Bjørn opp fra under
gulvmatta i bilen til GS sitt baksete. Han vinker fornøyd og spør Rasmus om å få vaffelen hans.
På stranda har det klikket for sjokkskadde Aslak som nå har kommet seg opp av dammen og tatt Wallin som gissel oppe i et tre. Det foregår full mekling på bakken, og Jan-Thomas og Bjørn frister ham med Italia-tur og det som bedre er, men uten hell. Wallin har til og med lovt Roma-ekskursjon i Latin og møte med Aria Giovanni, Aslaks store heltinne, men no luck som sagt. Gutten har gått fra sans og samling.
Aslaks krav er direkte nok; Han krever 6 i samtlige fag på katta, 500 vafler og 12 spenn til
bybussen til Ridabu, ellers kunne folkens veive farvel til Wallins sirlige hentesveis.
Da kommer Gunnar Johansen til unnsetning med gassmaske og i det han tiltrer sitt tapre forsøk om å redde sin arbeidskollega gjennom 15 trofaste år, roper han "pass dere, folkens" og kaster en erlenmeyerkolbe med noe tvilsomt gult oppi som eksploderer oppe i treet. Når den gule gassen har lagt seg og alle skjønner at gassen ikke gjorde noe som helst, vrenger GJ av seg gassmasken og lusker vekk, akkompagnert av heftige fraser.
Aslak som nå er helt på randen truer med å lage en rastaflette av Wallins hentesveis, og noe
må gjøres. Plutselig drar Wallin frem en notisbok og setter en rød stor fet "1" i karakterlista
på Aslak under "Latinkarakterer, 2LC". Aslak får sjokk, og mister Wallin ned fra treet, som
reiser seg fortere enn svint og løper bort til 2CV'en og gjemmer seg i bagasjerommet.
Da vaffelstekingen så smått er i gang kommer en liten Toyota Starlet til syne. Kantinedamene på Katta stiger ut og bestemmer seg for å hjelpe dem med vaffelstekinga. De steker vafler, 15.000 stykker, og koser seg. Alle er tilbake, og snart begynner vaffelspisingen.
DA kommer Daniel tilbake på en sparkstøtting med gressklippermotor og snapper fatet med vaflene og gir gass.
Veldig oppgitt sukker Magnus på sin prisbelønte nasale måte og labber slukøret tilbake til jernene for å steke mer.
DA kommer Henning Wernøe på Husqvarna-Monark-moped fra Sverige, anno 1940, med
lasso. Han kaster lassoen og fanger fatet, og returnerer det galant til festivitasen som nå
begynner å bli veldig vaffelsultne. Og like fort som han kom forsvinner Wernøe på mopeden
i retning Katta igjen.
Imens oppe på Vålerbana er det nå billøp. Einar Næss, naturfaglærern og lektor på Katta
tropper opp i sin signalgule VW-Boble fra 1974 med 50 hester. Han har fått med seg kartleser
Johannes Johnson på laget, og som drivstoff har han en slibrig blanding av ugressmiddel,
parafin, Jif universal, ajax, Lano, maursyre, matolje, biodiesel og axe samt litt eggeplomme.
Dette øker effekten i motoren til omtrent 500 hester. Mener Einar.
Imens er det månelanding. En finsk-afrikansk ekspedisjonsgruppe har bestemt seg for å lande på månen og reiser dit opp. Crewet består av den finsk-danske polfareren Ove-Mätti, den
afrikanske-norske kornbonden N'Kawa-Arnljot og den afrikanske piloten N'Kakawi.
Dessverre kunne ikke landingen fullføres da finnene ble kvalt av oksygenmangel idet de gikk
ut av fartøyet. De brukte angivelig nok sykkelhjelmer istedenfor romhjelmer da sjefen for
romsenteret på Jorda kom med anmodningen om å "huske hjelm"
Og tilbake på Koigen sitter 2B og skratter over gamle røverhistorier forfattet av en åndssvak
og uanstendig assistansetrengende rakkerunge fra 2F.
Og vaflene? Vel, Magnus glemte å ha i kardemomme for den ekstra lille spissen. Men pytt.
Wallin er ihvertfall fornøyd.
Vaffellauget (2004)
Fredag ettermiddag, og ei slitsom uke ved Katedralskolen etter nok en tørn med to slitsomme
franskøkter denne A-uken også er nu over. Ingvild tusler fra bussen og hjem, med "Avec
Plaisir" under armen, hvor hun til sin store overraskelse får øye på GS som står og ruser bilen
på høyt turtall utenfor garasjen med et salig flir i ansiktet. Baki bilen stikker Bjørn såvidt opp,
og Jan-Thomas sitter i fremsetet ved GS. GS anmoder snarest Ingvild til å kaste seg inn i bilen,
da det er arrangert felles vaffelkveld for Katedralskoleelevene i 2AFB i Hamar på koigen.
Vel nede på Koigen sitter hele gjengen fra 2B og ler og koser seg med ørten vaffeljern på
spreng. Til tross for at det er februar har gjengen troppet opp med hawaiiskjorter og shortser
og stråhatter, og Tor har allerede vært litt bortpå hornsaltet og danser en spesiell dans som kan
ha umiskjennelige tilnærmeligheter til Charleston. Ingvild gnir seg i hendene og tripper lett ut
av kjerra til GS, som nå har flatet helt ut etter den utilgivelige veien fra Furnesåsa og til
sentrum. Det er Magnus og Jon Arne samt Thomas Hagen som har meldt seg frivillige som
vaffelmestere og står iherdig og steker. Borterst på stranda sitter Wallin og Vefald og nyter
mjøsutsikten i en gammel Citroën 2CV med hver sin vaffel som de på nåde har fått fra Magnus.
Thomas, med sitt "Verdens-Beste-Kokk-forkle" står muntert og traller på en
System Of A Down-sang og heller røre i jernet, som forøvrig nok er fra Gorenje.
Da det er slutt på røren ber Thomas Jon Arne om å lage mer, og Jon Arne nikker fornøyd.
Da skjer det. Jon Arne langer treffsikkert ut armen for å gripe fatt i posen med sukker som han
skal ha i røra...
MEN til alles forskrekkelse mangler sukkerposen, og det oppstår vill panikk.
Tor blir fra seg av skrekk og hopper av Skibladnerbrygga og setter kursen for Helgøya,
Magnus river ned vaffeljernene i vill panikk, kaster ut Wallin og hijacker 2CV'en med Vefald
i passasjersetet, Jon Arne begynner å synge molàre i panikken og Bjørn graver seg ned i en
sandkasse, mens Jan-Thomas begynner å be en bønn på tysk mens han med foldede hender og
lua nede i øynene begynner å danse kossak. Ingvild får roet dem alle, og får samlet folk til
rådslutning. Hvem tok posen? Dette kan bare være en sak for chief-detective Ingvild. Hun
finner frem den snedige lua si og finner frem assistenten sin Rasmus.
De begynner å tråle åstedet sporenstreks. Vitner må avhøres og de nærmeste sjokkskadde må
roes ned. Aslak ligger i fosterstilling i en gjørmedam litt lenger borti veien og ruller rundt og
plystrer på en sonate. DA ser de synderen. Et velrettet "haha, noobs" kan høres fra
lenger borti gata, og det er den godeste Daniel som er på vei bort med farinposen. Ingvild setter etter ham, men til ingen nytte. Daniel har nemlig plukket frem en tråkkemoped merke
Tempo fra 1950 og durer lystig bort med et muntert glis om kjeften.
Ingvild, Rasmus og GS kommer seg inn i bilen til GS. De legger avgårde og gir på. Men den lille tråkkemopeden er blodtrimmet, og ligger jevnt i en hastighet i 170 km/t i gågata. Ingvild
ringer Magnus og ber ham ta opp forfølgelsen.
Rasmus ymter frem et tamt forslag om å stoppe på Rema og kjøpe enda en pose farin, men her er det ingen kjære mor, iflg. Ingvild. Prinsipper er prinsipper. GS kjører jevnt med gågata, og
Daniel er nå langt fore. GS gir på, og der kommer forsyne Magnus også rundt svingen med en
livredd Vefald i passasjersetet som sitter og skriver anmerkninger på ham hvert femte sekund
selv om hun ikke har noe med ham å gjøre. Vel borte ved Stangebrua kræsjer Daniel med en
annen bil og flyr 200 meter utover mjøsisen og lander ved en påle med et høyt og tydelig "isj".
Sukkerposen gjør en vakker bue rett inn i bilen til GS, og vennene returnerer til stranda.
Rasmus får imidlertid øye på Daniel som karer seg opp igjen fra Mjøsisen, men han regner
med at han ikke finner på mere bøll, og finner det for godt å ikke si fra om det til Ingvild.
I baksetet sitter Rasmus med en pen lysebrun vaffel, og Ingvild tviholder på sukkerposen i frykt
for flere Danieler som skal dukke opp fra ingensteds. Plutselig dukker Bjørn opp fra under
gulvmatta i bilen til GS sitt baksete. Han vinker fornøyd og spør Rasmus om å få vaffelen hans.
På stranda har det klikket for sjokkskadde Aslak som nå har kommet seg opp av dammen og tatt Wallin som gissel oppe i et tre. Det foregår full mekling på bakken, og Jan-Thomas og Bjørn frister ham med Italia-tur og det som bedre er, men uten hell. Wallin har til og med lovt Roma-ekskursjon i Latin og møte med Aria Giovanni, Aslaks store heltinne, men no luck som sagt. Gutten har gått fra sans og samling.
Aslaks krav er direkte nok; Han krever 6 i samtlige fag på katta, 500 vafler og 12 spenn til
bybussen til Ridabu, ellers kunne folkens veive farvel til Wallins sirlige hentesveis.
Da kommer Gunnar Johansen til unnsetning med gassmaske og i det han tiltrer sitt tapre forsøk om å redde sin arbeidskollega gjennom 15 trofaste år, roper han "pass dere, folkens" og kaster en erlenmeyerkolbe med noe tvilsomt gult oppi som eksploderer oppe i treet. Når den gule gassen har lagt seg og alle skjønner at gassen ikke gjorde noe som helst, vrenger GJ av seg gassmasken og lusker vekk, akkompagnert av heftige fraser.
Aslak som nå er helt på randen truer med å lage en rastaflette av Wallins hentesveis, og noe
må gjøres. Plutselig drar Wallin frem en notisbok og setter en rød stor fet "1" i karakterlista
på Aslak under "Latinkarakterer, 2LC". Aslak får sjokk, og mister Wallin ned fra treet, som
reiser seg fortere enn svint og løper bort til 2CV'en og gjemmer seg i bagasjerommet.
Da vaffelstekingen så smått er i gang kommer en liten Toyota Starlet til syne. Kantinedamene på Katta stiger ut og bestemmer seg for å hjelpe dem med vaffelstekinga. De steker vafler, 15.000 stykker, og koser seg. Alle er tilbake, og snart begynner vaffelspisingen.
DA kommer Daniel tilbake på en sparkstøtting med gressklippermotor og snapper fatet med vaflene og gir gass.
Veldig oppgitt sukker Magnus på sin prisbelønte nasale måte og labber slukøret tilbake til jernene for å steke mer.
DA kommer Henning Wernøe på Husqvarna-Monark-moped fra Sverige, anno 1940, med
lasso. Han kaster lassoen og fanger fatet, og returnerer det galant til festivitasen som nå
begynner å bli veldig vaffelsultne. Og like fort som han kom forsvinner Wernøe på mopeden
i retning Katta igjen.
Imens oppe på Vålerbana er det nå billøp. Einar Næss, naturfaglærern og lektor på Katta
tropper opp i sin signalgule VW-Boble fra 1974 med 50 hester. Han har fått med seg kartleser
Johannes Johnson på laget, og som drivstoff har han en slibrig blanding av ugressmiddel,
parafin, Jif universal, ajax, Lano, maursyre, matolje, biodiesel og axe samt litt eggeplomme.
Dette øker effekten i motoren til omtrent 500 hester. Mener Einar.
Imens er det månelanding. En finsk-afrikansk ekspedisjonsgruppe har bestemt seg for å lande på månen og reiser dit opp. Crewet består av den finsk-danske polfareren Ove-Mätti, den
afrikanske-norske kornbonden N'Kawa-Arnljot og den afrikanske piloten N'Kakawi.
Dessverre kunne ikke landingen fullføres da finnene ble kvalt av oksygenmangel idet de gikk
ut av fartøyet. De brukte angivelig nok sykkelhjelmer istedenfor romhjelmer da sjefen for
romsenteret på Jorda kom med anmodningen om å "huske hjelm"
Og tilbake på Koigen sitter 2B og skratter over gamle røverhistorier forfattet av en åndssvak
og uanstendig assistansetrengende rakkerunge fra 2F.
Og vaflene? Vel, Magnus glemte å ha i kardemomme for den ekstra lille spissen. Men pytt.
Wallin er ihvertfall fornøyd.
onsdag 26. november 2008
Om Bilen i Bil-Norge
Jeg må nesten få si litt om dette også... for det er svært typisk med nordmenn og biler, mye...
Å ja. Bilen ja. Et brennhett tema i en liten oljenasjon som Norge. For selv om Norge ikke produserer egne biler (Okei, de produserer el-biler, men jeg mener biler som faktisk teller), så er Norge like fullt en bilnasjon. Siden vi er et så sært land, er både bruk og myte spunnet om de firehjulede fremkomstmidlene like fullt sære.
Det hele startet på slutten av 50-tallet, da Norge, som en av en håndfull nasjoner i verden ikke så poenget i å begrense importen av biler lenger, og kvittet seg med denne sperren, noe som startet bilbransjen i Norge. Påbudet om å begrense importen av biler til kun de som har levert særskilt søknad om å få eie bil, er noe av det dummeste jeg har lest om i historien opp gjennom hele de moderne tidene. Hva i all verden var vitsen med å bremse fremskrittet i en så fremadstøtende bransje, som i tillegg hadde vært i stødig fremgang siden starten av 1900-tallet? Det er også forøvrig et par andre spørsmål jeg gjerne skulle spurt om når det gjelder Norge og latterlige vedtak, men jeg holder meg på temaet.
Da nasjonen eliminerte påbudet om importbegrensning poppet bilforhandlere opp som paddehatter rundt om i landet, omtrent samtidig som de første allmenne trafikkskolene så dagens lys. Fremgangsmåten for å få førerkort var egentlig såre enkel på den tiden - ta noen runder rundt i bygda, og innom det nærmeste tettbygde strøket, brekke litt rundt på en islagt plass, og rygge inn ved trafikkskolen etter endt time. Gebyr på femti kroner, og stempel i boken fra en statsutsendt kyndig resulterte i førerrett for bil. Da staten så hvor dette virkelig bar hen, var de ikke snaue om å innføre en hel rekke av blodsugende krav som skulle loppe bileiere for penger på flere måter, som f.eks førstegangsregistreringsavgift, eierskifteavgift, årsavgift, og dette fikk de fattige i Norge til å tenke seg om to ganger.
Da norske "Troll Plastikk", et lite firma basert i Telemark, bestemte seg for å kaste seg på bølgen av biler produsert gjennom den ganske verden i 1956, engasjerte de en egen divisjon som bedrev motorteknikk og mekanikk, og endret navn til "Troll Plastikk & Bilindustri". Slik produserte de en bil, med et hardplastkarosseri, en liten 700 kubikks motor, som forøvrig var tysk. Det skal også bringes på bane at både injeksjonssystemer, fordelersystem, elektrisk system og gearkasse også var fra diverse tyske småindustrier, så uten Tyskland, så ville Troll-bilen vært lite annet enn et glassfiberskrog på gummidekk med et par bolter hist og her. Eventyret varte snaue tre år, og med ambisjoner som amerikanere, økonomi og praksisutførelse som det en gjennomsnittlig norsk bygdetulling fra femtiåra kunne før, endte de opp med resultater ikke ulikt Norges øvrige resultater i Grand Prix i moderne tid, eller Ham-Kams prestasjoner i tippeligaen, og fem biler ble produsert. En brant opp, to ble solgt til samlere, en ble gravd ned i drittsinne i grisgrendte strøk etter et motorstopp, og den siste står på Teknisk Museum i Oslo.
Etterhvert, da det norske folk begynte å kjøre bil, hadde ikke brorparten av fotgjengerne i Norge, som da var ganske mange, hørt om trafikkultur, og spradet rundt i veiene som de hadde pleid da det var hest-og-kjerretider, og fartsglade nordmenn eksperimenterte med hittil uutprøvede gasspedalposisjoner i krappere svinger enn de hadde godt av. Dette resulterte i flere stygge episoder, og staten så seg til sist nødt til å innføre lovpålagt automotiv ansvarsforsikring.
Denne klausulen i den fremdeles unge veitrafikkloven skulle etterhvert vise seg å være en lønnsom investering, da svært få nordmenn hadde råd til å dekke kostnadene utover en trafikkinvalidisert person. Først ute av en rekke vinnere i vår akk så fasjonable bilpark opp gjennom årene var, ikke overraskende, folkevognbobla, tett fulgt av Fords 12M Taunus og diverse Opel-modeller, som forøvrig var vannavkjølte, men kunne fremdeles ikke skryte på seg effektivitet for pengene på noen måte, som bobla kunne. Der fikk man akkurat det man betalte for. Og man betalte ikke for mer enn man fikk heller.
Denne forkrommede såpekoppen med en mikrobe av en motor som strengt tatt hørtes ut som en gressklipper under vann hengt oppunder hekkstussen ble først lansert for i overkant av 8.500 kroner, og hadde litt over 30 imponerende tyske hestekrefter. Dette tilsvarte omlag 7 slitne norske bryggerigamper. Ikke sjelden var disse små observert pesende over snødrivende fjelloverganger fylt til randen med 5 mennesker + skrikende babyer på fanget, og et opptil flere meter høyt tårn med bagasje og utstyr tjoret fast på takgrinden, som ville fått UP i dag til å måpe kjeven av ledd i forfjamselse.
Den vesle bilen var svært ugrei å hanskes med på mange måter, spesielt med tanke på fraværet av et varmeapparat. Det er ikke til å stikke under en stol at den myteomspunnede bølgen av flere nordmenn som dannet kollektive selvmordsgrupper og avled på svært ugreie måter i ren frustrasjon tidlig på 60-tallet helt enkelt skyldtes mangel på grunnleggende avdugging av frontrutene i 40 minusgrader. For det faktum at man må stoppe bilen og skrape is som danner seg av dugg fra sjåførens åndedrett på INNSIDEN av frontruten kan jeg forstå er ødeleggende for det bortskjemte kravstore norske folk.
Da bobla var omtrent like trafikksikker som Mors Flatbrød, ble det etterhvert vurdert flere tiltak i bransjen for å få importert sikrere biler til landet. Det var gjerne slik at om man kolliderte i 40 km/t, hadde man bedre beskyttelse av en plate isopor, og folk døde i hopetall. Akkurat da ulykkestallene var på sitt svarteste en gang tidlig på 60-tallet, kom svenskene settende til grensene til unnsetning med sine geniale oppfinnelser som revolusjonerte norske veier, hvor av èn av disse spesielt har utmerket seg over FLERE tiår som det mest sikre, det mest trauste, og ikke minst, det MEST gubbete som noensinne har traktert norsk asfalt; Volvo.
Drivverkmessig minnet mest bilene om traktorer, og det var ikke til å komme i fra at stilen på de første PV og Amazon fra 50/60-tallet hadde en svært tung inspirasjonskilde i 40-tallet. Hva i all verden trodde svenskene de VAR? Bare fordi de var nøytrale i krigen, behøvde de ikke gni nordmenns underbevissthet inn med biler som lignet det tyskerne forserte gatene med 20 år tidligere. Makan.
Volvo etablerte seg raskt som noe av det mest driftssikre, der de kom rullende med varmeapparat. ORDENTLIG varmeapparat. Å ja, denne innretningen satte bobla i et helt annet lys, siden Volvo hadde mye større vannkanaler og sterkere vanntrykk enn andre tidligere modeller, noe som gjorde uttrykket "vannbåren varme" til skjønne i kjøretøyer videre utviklet etter 60-tallet. 20 minutter med motoren i gang, og det var tropetemperaturer i kupèen. Dette gjorde raskt at nordmenn bosatt på de kalde bygdene skiftet til Volvo, siden vinterførefremkommeligheten også var mer enn okei. Folkevogna gjorde flere forbedringer, både skifte fra 6 til 12 volts strømsystem, større motor, større motor IGJEN, skilting med nyinstallerte stålbjelker for å gjøre den mer kollisjonssikker, og så videre og så videre, men det hjalp ikke. Volkswagen prøvde seg også med sportslige modeller, som solgte svært godt i andre land, men IKKE i en potetnasjon som Norge.
Gjennom 60-tallet gjorde Volvo sitt store inntog i Norge, og med fulgte en hel haug av japanske merker som Toyota, Datsun og Mazda, som folk først så på som riskokere, og ikke "ekte" biler. Ironisk nok er japanske Toyota verdens største merke idag, og "folkebilen" som mannen i gata kjører. Hadde idèen om japansk bil-herredømme blitt presentert for et norsk publikum på 60-tallet er det ikke umulig at lynsjing kunne ha forekommet i svært ukontrollerte grader og i ubortforklarlige store kvanta. Ikke før 1970, da nyere utgaver av folkevogna, som nå hadde vokst såpass at den fikk sin egen "Big" modell, som var noen cm. lenger, samt at den hadde varmepotter som tjente som substitutt for varmeapparat (den fikk iallefall bort duggen på frontruta i kulde), begynte den lille kuleformede bilen igjen å gå fremover i salgstallene, nettopp på grunn av sin latterlig lave pris, som var til skjemsel til for andre bilforhandlere. Men like etterpå slo Volvo tilbake, og lanserte noe som skulle sette spor som det nærmeste man kommer traktor i bilform; Volvo 240.
Denne modellen gjorde igjen folkevognbobla til spott og spe, og salgstallene gikk tilbake, før den til slutt var så umoderne at den droppet ut av tysk produksjon i 1974, og overlot roret til Brasil, som forøvrig gjorde lurt i å beholde sine egenproduserte, trafikkfarlige folkevognbobler innenfor sine egne landegrenser. Effektiv måte å sysselsette arbeidsledige Sør-Amerikanere på, det å gi dem eget industri og marked for slikt, vil nok mange si. Selvrensking i et fordummet genbasseng, vil nå jeg si, men jeg sukker bare, smiler, og tenker på kjære Darwin. Snipp snapp snute, så var et nostalgisk, folkekjært og vinterfiendtlig folkeeventyr ute, men et annet hadde akkurat begynt.
Denne Volvomodellen kjent som 240 var komplett ulik sine forgjengere PV og Amazon. Den var linjalrett firkantet i alle hjørner, og man fryktet først man skulle skjære seg på kantene når man berørte den. I tillegg var den en tungvekter uten like, og svært tungkjørt, og veide noe i retning av en skurtresker, men hadde motor og gear som til forveksling kunne minne om de fra stridsvogner. Dermed hadde svensken som var guddommelig på vinterføre, sammenlignet med den gemene hop, i tillegg godt varmeapparat, gedigen bagasjeplass i stasjonsvognformat, og behersket rusthastighet i svensk kvalitetsstål, satt ned foten som den nye folkebilen. Med denne milepælen godt plantet i bakken gjorde Volvo sitt svære inntog i bygde-Norge, og den dag i dag kan man fremdeles se at mellom 70 og 80% av alle gårdbrukere har eid en Volvo 240 stasjonsvogn i sine syndige liv, og flertallet av dem har dem fremdeles, selv etter en halv million kilometer og mye kjøreglede.
Etter boblas fall var ikke Volkswagen heller snaue med å lansere nye, vannavkjølte biler, som de gjorde til standardiserte modeller i sine rekker, og bilene ble mer og mer like. Biler fra gud vet hvor mange nasjoner hadde nå kastet seg på bileventyret, og Norge hadde for alvor gjort seg opp en status som billand. Samtidig fant vi en hel voldsom ansamling olje i Nordsjøen, og var ikke snaue om å gjøre krav på denne, drille den opp, og selge den til alle andre enn oss selv. Det er nok mange som i dag forbanner seg over at vi aldri har vært noen nasjon som subsidierer egenutvunnet olje, men uten denne beslutningen hadde det ikke vært noe samfunnsunyttig å føre diskusjoner over. Samtidig begynte de første bilene å bli så gamle og rimelige i pris at ungdommens sommerjobber hadde nok monetær avkastning til å støtte et innkjøp av nevnte modeller, og så sant som det er sagt kom rånekulturen sakte men sikkert sigende inn på Norges land, til glede og forlystelse for ferske sjåfører, men til tilretteleggelse for bannskap og uord hos den eldre garde.
Råningen er en vital del av den norske bilkulturen, og den gjennomføres like taktfast i dag som i 1973. Vanlig fremgangsmåte er å kjøpe inn en ca. 15 år eller eldre gammel bilmodell, strippe den for eksosanlegg, bruke vinkelsliperen og kutte et par runder på fjørene for å bringe den litt nærmere bakken, og ødelegge den stakkars lille kjørekomforten enda mer, samt ta med hjemmelaget lydelektronikk. Runde etter runde rundt i bysentrumene drev folk til vanvidd, men det var lite politiet kunne gjøre, da det ikke er ulovlig å kjøre bil.
30 år senere er Norge blitt litt mer som andre land når det gjelder biler. Vi kjøper sportsbiler og importerer spesialutgaver privat, og punger ut millioner for sjeldne biler i begrenset opplag. Nå kan man heller ikke si at det er noe spesielt lurt gjort av nordmenn, da vi har et klima som kun støtter bruk av sportsbil i det klimaet de er bygget for i omlag 35% av årets tider.
Men vi begynte i allefall ikke som alle de andre, selv om vi i dag prøver å være som alle andre. Nå skal det tvert imot bare en liten finanskrise til før bilsalget stagnerer fullstendig i det landstrakte, ganske land. Nordmenn = skepsis.
Det er det som gjør bil-Norge spesielt.
Å ja. Bilen ja. Et brennhett tema i en liten oljenasjon som Norge. For selv om Norge ikke produserer egne biler (Okei, de produserer el-biler, men jeg mener biler som faktisk teller), så er Norge like fullt en bilnasjon. Siden vi er et så sært land, er både bruk og myte spunnet om de firehjulede fremkomstmidlene like fullt sære.
Det hele startet på slutten av 50-tallet, da Norge, som en av en håndfull nasjoner i verden ikke så poenget i å begrense importen av biler lenger, og kvittet seg med denne sperren, noe som startet bilbransjen i Norge. Påbudet om å begrense importen av biler til kun de som har levert særskilt søknad om å få eie bil, er noe av det dummeste jeg har lest om i historien opp gjennom hele de moderne tidene. Hva i all verden var vitsen med å bremse fremskrittet i en så fremadstøtende bransje, som i tillegg hadde vært i stødig fremgang siden starten av 1900-tallet? Det er også forøvrig et par andre spørsmål jeg gjerne skulle spurt om når det gjelder Norge og latterlige vedtak, men jeg holder meg på temaet.
Da nasjonen eliminerte påbudet om importbegrensning poppet bilforhandlere opp som paddehatter rundt om i landet, omtrent samtidig som de første allmenne trafikkskolene så dagens lys. Fremgangsmåten for å få førerkort var egentlig såre enkel på den tiden - ta noen runder rundt i bygda, og innom det nærmeste tettbygde strøket, brekke litt rundt på en islagt plass, og rygge inn ved trafikkskolen etter endt time. Gebyr på femti kroner, og stempel i boken fra en statsutsendt kyndig resulterte i førerrett for bil. Da staten så hvor dette virkelig bar hen, var de ikke snaue om å innføre en hel rekke av blodsugende krav som skulle loppe bileiere for penger på flere måter, som f.eks førstegangsregistreringsavgift, eierskifteavgift, årsavgift, og dette fikk de fattige i Norge til å tenke seg om to ganger.
Da norske "Troll Plastikk", et lite firma basert i Telemark, bestemte seg for å kaste seg på bølgen av biler produsert gjennom den ganske verden i 1956, engasjerte de en egen divisjon som bedrev motorteknikk og mekanikk, og endret navn til "Troll Plastikk & Bilindustri". Slik produserte de en bil, med et hardplastkarosseri, en liten 700 kubikks motor, som forøvrig var tysk. Det skal også bringes på bane at både injeksjonssystemer, fordelersystem, elektrisk system og gearkasse også var fra diverse tyske småindustrier, så uten Tyskland, så ville Troll-bilen vært lite annet enn et glassfiberskrog på gummidekk med et par bolter hist og her. Eventyret varte snaue tre år, og med ambisjoner som amerikanere, økonomi og praksisutførelse som det en gjennomsnittlig norsk bygdetulling fra femtiåra kunne før, endte de opp med resultater ikke ulikt Norges øvrige resultater i Grand Prix i moderne tid, eller Ham-Kams prestasjoner i tippeligaen, og fem biler ble produsert. En brant opp, to ble solgt til samlere, en ble gravd ned i drittsinne i grisgrendte strøk etter et motorstopp, og den siste står på Teknisk Museum i Oslo.
Etterhvert, da det norske folk begynte å kjøre bil, hadde ikke brorparten av fotgjengerne i Norge, som da var ganske mange, hørt om trafikkultur, og spradet rundt i veiene som de hadde pleid da det var hest-og-kjerretider, og fartsglade nordmenn eksperimenterte med hittil uutprøvede gasspedalposisjoner i krappere svinger enn de hadde godt av. Dette resulterte i flere stygge episoder, og staten så seg til sist nødt til å innføre lovpålagt automotiv ansvarsforsikring.
Denne klausulen i den fremdeles unge veitrafikkloven skulle etterhvert vise seg å være en lønnsom investering, da svært få nordmenn hadde råd til å dekke kostnadene utover en trafikkinvalidisert person. Først ute av en rekke vinnere i vår akk så fasjonable bilpark opp gjennom årene var, ikke overraskende, folkevognbobla, tett fulgt av Fords 12M Taunus og diverse Opel-modeller, som forøvrig var vannavkjølte, men kunne fremdeles ikke skryte på seg effektivitet for pengene på noen måte, som bobla kunne. Der fikk man akkurat det man betalte for. Og man betalte ikke for mer enn man fikk heller.
Denne forkrommede såpekoppen med en mikrobe av en motor som strengt tatt hørtes ut som en gressklipper under vann hengt oppunder hekkstussen ble først lansert for i overkant av 8.500 kroner, og hadde litt over 30 imponerende tyske hestekrefter. Dette tilsvarte omlag 7 slitne norske bryggerigamper. Ikke sjelden var disse små observert pesende over snødrivende fjelloverganger fylt til randen med 5 mennesker + skrikende babyer på fanget, og et opptil flere meter høyt tårn med bagasje og utstyr tjoret fast på takgrinden, som ville fått UP i dag til å måpe kjeven av ledd i forfjamselse.
Den vesle bilen var svært ugrei å hanskes med på mange måter, spesielt med tanke på fraværet av et varmeapparat. Det er ikke til å stikke under en stol at den myteomspunnede bølgen av flere nordmenn som dannet kollektive selvmordsgrupper og avled på svært ugreie måter i ren frustrasjon tidlig på 60-tallet helt enkelt skyldtes mangel på grunnleggende avdugging av frontrutene i 40 minusgrader. For det faktum at man må stoppe bilen og skrape is som danner seg av dugg fra sjåførens åndedrett på INNSIDEN av frontruten kan jeg forstå er ødeleggende for det bortskjemte kravstore norske folk.
Da bobla var omtrent like trafikksikker som Mors Flatbrød, ble det etterhvert vurdert flere tiltak i bransjen for å få importert sikrere biler til landet. Det var gjerne slik at om man kolliderte i 40 km/t, hadde man bedre beskyttelse av en plate isopor, og folk døde i hopetall. Akkurat da ulykkestallene var på sitt svarteste en gang tidlig på 60-tallet, kom svenskene settende til grensene til unnsetning med sine geniale oppfinnelser som revolusjonerte norske veier, hvor av èn av disse spesielt har utmerket seg over FLERE tiår som det mest sikre, det mest trauste, og ikke minst, det MEST gubbete som noensinne har traktert norsk asfalt; Volvo.
Drivverkmessig minnet mest bilene om traktorer, og det var ikke til å komme i fra at stilen på de første PV og Amazon fra 50/60-tallet hadde en svært tung inspirasjonskilde i 40-tallet. Hva i all verden trodde svenskene de VAR? Bare fordi de var nøytrale i krigen, behøvde de ikke gni nordmenns underbevissthet inn med biler som lignet det tyskerne forserte gatene med 20 år tidligere. Makan.
Volvo etablerte seg raskt som noe av det mest driftssikre, der de kom rullende med varmeapparat. ORDENTLIG varmeapparat. Å ja, denne innretningen satte bobla i et helt annet lys, siden Volvo hadde mye større vannkanaler og sterkere vanntrykk enn andre tidligere modeller, noe som gjorde uttrykket "vannbåren varme" til skjønne i kjøretøyer videre utviklet etter 60-tallet. 20 minutter med motoren i gang, og det var tropetemperaturer i kupèen. Dette gjorde raskt at nordmenn bosatt på de kalde bygdene skiftet til Volvo, siden vinterførefremkommeligheten også var mer enn okei. Folkevogna gjorde flere forbedringer, både skifte fra 6 til 12 volts strømsystem, større motor, større motor IGJEN, skilting med nyinstallerte stålbjelker for å gjøre den mer kollisjonssikker, og så videre og så videre, men det hjalp ikke. Volkswagen prøvde seg også med sportslige modeller, som solgte svært godt i andre land, men IKKE i en potetnasjon som Norge.
Gjennom 60-tallet gjorde Volvo sitt store inntog i Norge, og med fulgte en hel haug av japanske merker som Toyota, Datsun og Mazda, som folk først så på som riskokere, og ikke "ekte" biler. Ironisk nok er japanske Toyota verdens største merke idag, og "folkebilen" som mannen i gata kjører. Hadde idèen om japansk bil-herredømme blitt presentert for et norsk publikum på 60-tallet er det ikke umulig at lynsjing kunne ha forekommet i svært ukontrollerte grader og i ubortforklarlige store kvanta. Ikke før 1970, da nyere utgaver av folkevogna, som nå hadde vokst såpass at den fikk sin egen "Big" modell, som var noen cm. lenger, samt at den hadde varmepotter som tjente som substitutt for varmeapparat (den fikk iallefall bort duggen på frontruta i kulde), begynte den lille kuleformede bilen igjen å gå fremover i salgstallene, nettopp på grunn av sin latterlig lave pris, som var til skjemsel til for andre bilforhandlere. Men like etterpå slo Volvo tilbake, og lanserte noe som skulle sette spor som det nærmeste man kommer traktor i bilform; Volvo 240.
Denne modellen gjorde igjen folkevognbobla til spott og spe, og salgstallene gikk tilbake, før den til slutt var så umoderne at den droppet ut av tysk produksjon i 1974, og overlot roret til Brasil, som forøvrig gjorde lurt i å beholde sine egenproduserte, trafikkfarlige folkevognbobler innenfor sine egne landegrenser. Effektiv måte å sysselsette arbeidsledige Sør-Amerikanere på, det å gi dem eget industri og marked for slikt, vil nok mange si. Selvrensking i et fordummet genbasseng, vil nå jeg si, men jeg sukker bare, smiler, og tenker på kjære Darwin. Snipp snapp snute, så var et nostalgisk, folkekjært og vinterfiendtlig folkeeventyr ute, men et annet hadde akkurat begynt.
Denne Volvomodellen kjent som 240 var komplett ulik sine forgjengere PV og Amazon. Den var linjalrett firkantet i alle hjørner, og man fryktet først man skulle skjære seg på kantene når man berørte den. I tillegg var den en tungvekter uten like, og svært tungkjørt, og veide noe i retning av en skurtresker, men hadde motor og gear som til forveksling kunne minne om de fra stridsvogner. Dermed hadde svensken som var guddommelig på vinterføre, sammenlignet med den gemene hop, i tillegg godt varmeapparat, gedigen bagasjeplass i stasjonsvognformat, og behersket rusthastighet i svensk kvalitetsstål, satt ned foten som den nye folkebilen. Med denne milepælen godt plantet i bakken gjorde Volvo sitt svære inntog i bygde-Norge, og den dag i dag kan man fremdeles se at mellom 70 og 80% av alle gårdbrukere har eid en Volvo 240 stasjonsvogn i sine syndige liv, og flertallet av dem har dem fremdeles, selv etter en halv million kilometer og mye kjøreglede.
Etter boblas fall var ikke Volkswagen heller snaue med å lansere nye, vannavkjølte biler, som de gjorde til standardiserte modeller i sine rekker, og bilene ble mer og mer like. Biler fra gud vet hvor mange nasjoner hadde nå kastet seg på bileventyret, og Norge hadde for alvor gjort seg opp en status som billand. Samtidig fant vi en hel voldsom ansamling olje i Nordsjøen, og var ikke snaue om å gjøre krav på denne, drille den opp, og selge den til alle andre enn oss selv. Det er nok mange som i dag forbanner seg over at vi aldri har vært noen nasjon som subsidierer egenutvunnet olje, men uten denne beslutningen hadde det ikke vært noe samfunnsunyttig å føre diskusjoner over. Samtidig begynte de første bilene å bli så gamle og rimelige i pris at ungdommens sommerjobber hadde nok monetær avkastning til å støtte et innkjøp av nevnte modeller, og så sant som det er sagt kom rånekulturen sakte men sikkert sigende inn på Norges land, til glede og forlystelse for ferske sjåfører, men til tilretteleggelse for bannskap og uord hos den eldre garde.
Råningen er en vital del av den norske bilkulturen, og den gjennomføres like taktfast i dag som i 1973. Vanlig fremgangsmåte er å kjøpe inn en ca. 15 år eller eldre gammel bilmodell, strippe den for eksosanlegg, bruke vinkelsliperen og kutte et par runder på fjørene for å bringe den litt nærmere bakken, og ødelegge den stakkars lille kjørekomforten enda mer, samt ta med hjemmelaget lydelektronikk. Runde etter runde rundt i bysentrumene drev folk til vanvidd, men det var lite politiet kunne gjøre, da det ikke er ulovlig å kjøre bil.
30 år senere er Norge blitt litt mer som andre land når det gjelder biler. Vi kjøper sportsbiler og importerer spesialutgaver privat, og punger ut millioner for sjeldne biler i begrenset opplag. Nå kan man heller ikke si at det er noe spesielt lurt gjort av nordmenn, da vi har et klima som kun støtter bruk av sportsbil i det klimaet de er bygget for i omlag 35% av årets tider.
Men vi begynte i allefall ikke som alle de andre, selv om vi i dag prøver å være som alle andre. Nå skal det tvert imot bare en liten finanskrise til før bilsalget stagnerer fullstendig i det landstrakte, ganske land. Nordmenn = skepsis.
Det er det som gjør bil-Norge spesielt.
torsdag 20. november 2008
Norge Rundt
Jeg vil få lov til å si, mens jeg enda har effekten av noen konjakk, et krus med ramsvart kaffe, to sukkerbiter og et halvt Gullbrød i kroppen, og det er sannelig min hjertens mening om Norge Rundt!
Norge Rundt, ja.
Jepp. Jeg trenger neppe noen mer utfyllende forklaring enn det tittelen sier. Dette programmet, som nå har hengt ved nordmenn siden 1976. Dette kanonshowet som den Bergenske divisjonen av NRK har ansvaret for å sette sammen. Det er liksom det NRK Hordaland GJØR. Norge Rundt. Det eneste showet hvor det ikke er med en eneste kjendis. Dette er programmet for folk flest, heter det. Det er nå helga starter, da det lett omskrevne hovedpartiet av Grieg's folkedans gjaller gjennom pleieheimen, og lyden økes med flere hundre prosent, og kaffelukten brer seg i salen, mens pensjonistene valfarter til TV-stua. Nå er det fredag.
Det er så mangt med denne serien det går an å ta tak i. Og da mener jeg ikke at det er en to-tre temaer jeg har mulighet til å gå nærmere inn på, nei, jeg står ovenfor et HAV av løse tråder om showet som jeg kan ta tak i og nøste opp, og selv etter tredve a4-sider med hardt arbeide vil jeg ikke engang være halvferdig.
Først ut vil jeg få stresse ved at det heter NORGE RUNDT, men showet går for det første IKKE hele Norge Rundt. Møre, Sogn og Nordland + store deler av Kautokeino, Kuohkavatti og Maze er i STOR GRAD overrepresentert. Jeg lurer VIRKELIG på hvorfor. Er det fordi befolkningen i disse fylkene er mest mulig krokanrull? Jeg tror jeg har sett et innslag fra en norsk storby èn gang. Dersom du kan kalle Førde en norsk storby.
Så manusforfatterne. De vet hvilken rolle de skal ha, likevel fyller de den ikke til det fulle. De prøver ikke en gang. Å være manusforfatter i NRK for Norge-Rundt-divisjonen må være latterlig lett å komme inn på. I motsetning til Dagsrevyen hvor journalistene farter rundt og prøver å finne alvorlige nyheter å lyse opp Norges befolkning med, er redaksjonen bak Norge Rundt noe mindre nøyaktige. Her handler det sannsynligvis om å kaste pil på Norgeskartet, og er de heldige treffer de et sted på Vestlandet eller i nord. Deretter reiser de dit hvor pilen traff, og banker på en tilfeldig dør og ber instendig om å få invadere folks privatliv på det groveste for å utforske folks gjøremål og fritidshobbyer. Det er HER programmet blir født. Men hva for en måte er DET å lage tv på? Jeg BARE spør.
Det er ikke måte på hvor enkle innslagene kan være. Men det er det det er skapt for. Å skape tilfeldige innblikk i folks privatliv. Og det er her du faktisk ser hvor mye rart det bor i landet du befinner deg i.
Det virker også som Norge Rundt-redaksjonen har et eget organ som hensynsløst sporer opp folk og filtrerer ut de med sjeldent utforskede kombinasjoner av tannstilling og antall stavelser i dobbeltnavnet. For det er et dobbeltnavn. Kanskje til og med også et trippelnavn uten noen form for logikk eller fintfølelse i stavelsene. Neida, "Ove Birger Karl" virker som et helt vanlig nordlendingsnavn. Også et ufeilbarlig faktum. Dette gjelder i høyeste grad både for redaksjonen og de som blir intervjuet. Dèt, og dialekt. Dialekt er et så endeløst heftig satt i sentrum i dette programmet.
Men det er programlederne som virkelig overrasker meg. Se på andre programledere i NRK. Erik Bye var i NRK fra 50-tallet til 90-tallet. Einar Lunde har vært dagsrevy-anker fra 60-tallet, og er det fremdeles, selv om han egentlig virkelig pusher 70.
Men i dette showet ser det ut til å være ny programleder fra program til program. Til nød en tre-fire program med samme programleder. Og jeg forstår dem på en måte. For jeg hadde heller ikke BLITT i et slikt program i hele mi levetid. Det blir litt som "Krøniken", siste siden i Hamar Arbeiderblad, hvor de som har ansvar for siden bare er innom i noen måneder for å pusse litt på journalistikk-CV'en sin. Men sannheten er at du visst faen ikke vil ha "Programleder i Norge Rundt" på CV'en din. Da smører du deg heller inn i tigerbalsam og ruller deg i apsikat mens du etterpå forsøker å gjøre en rask gjennomgang av Jane Fondas aerobicøvelser fra tidlig 80-tall. Ærlig talt. Jeg kommer tilbake til programlederne.
Og konkurranse. Det er alltid en konkurranse. Noe programlederen er med på. Enten det er å kjøre i 300 km/t i en Porsche, å ri på en gris over Besseggen eller danse halling på glødende kull barbeint, så er det alltid en detalj folk burde ha lagt merke til i løpet av sendingen. Og tro meg, de som IKKE legger merke til denne detaljen fortjener oppmerksomhet. Av det negative, gærne slaget. Da er det grunn til å ringe 113. Showet forrige gang åpnet med at programlederen sa "IDAG SKAL JEG RI PÅ HEST!" klint opp i kamera med voldsomme mengder entusiasme. Og HVA er spørsmålet på ukas konkurranse? Gjett. En. Gang.
Joda. "Tidligere denne sendingen red jeg på noe. Men HVA? Var det 1: Gris, 2: Slagbjørn, 3: Hest?" spør programlederen. Den som ikke har fått med seg det burde fått hjernebarken gått over med osteriver. Og hva er det de også har holdt fast ved? Jo, et lydopptak av en jentunge som fra sent 70-tall leste opp NRK Hordalands adresse, og hvor man kunne sende inn svaret. Premien er vel heller lite mer ekstraordinært enn en duplo-kloss med et ansikt på, til nød et krus som sprekker under første runde i oppvaskmaskinen, men det er nå tanken som teller! Vi spiller ikke akkurat Reisesjekken, og det er som kjent et uomtvistelig faktum at NRK's Hordalandske divisjon ikke renner over av premieringsmidler. Og bare det at du har deltatt. Konkurranseånden i Norge Rundt-konkurransen MÅ jo bare få folk til å føle seg som ekte vinnere. Nemlig.
Uskyldig, det er det det skal være. Men det er så langt fra uskyldig. Se bare på Modolf-Polmar på 103 år fra Indre Ørsta som måker snøen sin selv og går de 8 kilometerne det er til nærmeste samvirkelag, i tillegg til å samle på gearstangkuler. En ære å komme på tv, heter det. Men Norge Rundt HAR faktisk fått det stempelet. Dersom du har kvalifisert deg til å være med på Norge Rundt, så er det for sent for deg. Selv om du ikke tror det selv, så ler folk av deg.
Det er dette som blir kalt en Norge-Rundt-personlighet. Kun de med vett i skolten SER dette programmets natur og vet hva som er i det. Dette er programmet for samfunnets bonuspoeng. De du får ekstrapoeng av å kjøre over med bilen din. Spesielt ille er det om den gamle polvottsamlende pensjonisten havner på førstesiden av bygdas lokalavis dagen etter, med side 2-9 utfyllende om redaksjonsbesøket. Da vet du at du er ute og kjører på jordet. På feil jorde.
Mens vi er inne på bonuspoeng er det på sin plass å gjenoppta påpekelsen om hva som definerer en ekte Norge Rundt-programleder. Spesielt så du dette på 70- og tidlig 80-tall og det har så i lende blitt et stempel. En beskrivelse av din natur som programleder for dette.
ALLE har dobbeltnavn. Og de som ikke har dobbeltnavn heter noe veldig veldig rart, navn som i dag får presten i kirka til å forstrekke øyenbrynet i hevningsmanøveren. Jeg hører forresten at det er utlovet skuddpremie på alle som heter Polmar og Bjallfinn. "Vi treng opprydning i protokollane. Kjærleik frå Folkeregisteret." Sammentreff? I think not.
Reglementert antrukket, gjerne en grå langermet ettersittende pologenser akkompagnert av en hjemmestrikket lusekofte i vest-format. Gjerne med lett høyregredd bollesveis og fippskjegg eller en koselig bart som strekker seg fra ene smilehullet til det andre. Med foldede hender og et lysende engasjement satt disse menn på slutten av 70-tallet og begynnelsen av 80-tallet og introduserte oss ovenfor det neste hjernedøde kapittelet etter det andre. Noe som faktisk ikke bryr brorparten av folkeslaget. Grunnen til at dette programmet lever er i sin helhet pensjonistgarden som trenger noe litt lettere enn britisk krim å introdusere helgen med. Det er rapporter om yngre mennesker enn 70 år som også liker dette programmet, men forhåpentligvis sitter hele gjengen trygt og godt på lukket avdeling.
Både Ole-Jon, Bjarnleiv Arnfinn, Ove-Korsmus, Dag-Åsleik, Bjagne, Modolv, Geir-Gjermund og Reidar-Edgar kan med fullt overlegg lyde som solide eksempler på navn i Norge Rundt's redaksjon. Helt ærlig, har NRK et eget RÅD som lobotomerer og skifter navn på programlederne før sendestart? Jeg har i min levetid ikke hørt eller lest om mennesker som har blitt tildøpt disse navnene siden før første verdenskrig. Alternativet må være at programlederne kommer fra avsidesliggende bygder der det knapt har vært fremgang siden den gang. Ærlig, holder det ikke med normale navn? Skal showet helt og holdent være et program for de spesielle?
Jeg kunne sittet her i hele kveld, men det har ingen hensikt. Jeg tror jeg har fått frem meningen om Norge Rundt nå, og kjenner jeg NRK rett, og tror min intuisjon riktig, så er dette det siste programmet som kommer til å opphøre på norsk fjernsyn. Det er bare et spørsmål om masse tid, såvidt over ca. 90 år, før dette programmet feirer sin 130-årsdag.
Men da er jeg heldigvis ikke der.
Norge Rundt, ja.
Jepp. Jeg trenger neppe noen mer utfyllende forklaring enn det tittelen sier. Dette programmet, som nå har hengt ved nordmenn siden 1976. Dette kanonshowet som den Bergenske divisjonen av NRK har ansvaret for å sette sammen. Det er liksom det NRK Hordaland GJØR. Norge Rundt. Det eneste showet hvor det ikke er med en eneste kjendis. Dette er programmet for folk flest, heter det. Det er nå helga starter, da det lett omskrevne hovedpartiet av Grieg's folkedans gjaller gjennom pleieheimen, og lyden økes med flere hundre prosent, og kaffelukten brer seg i salen, mens pensjonistene valfarter til TV-stua. Nå er det fredag.
Det er så mangt med denne serien det går an å ta tak i. Og da mener jeg ikke at det er en to-tre temaer jeg har mulighet til å gå nærmere inn på, nei, jeg står ovenfor et HAV av løse tråder om showet som jeg kan ta tak i og nøste opp, og selv etter tredve a4-sider med hardt arbeide vil jeg ikke engang være halvferdig.
Først ut vil jeg få stresse ved at det heter NORGE RUNDT, men showet går for det første IKKE hele Norge Rundt. Møre, Sogn og Nordland + store deler av Kautokeino, Kuohkavatti og Maze er i STOR GRAD overrepresentert. Jeg lurer VIRKELIG på hvorfor. Er det fordi befolkningen i disse fylkene er mest mulig krokanrull? Jeg tror jeg har sett et innslag fra en norsk storby èn gang. Dersom du kan kalle Førde en norsk storby.
Så manusforfatterne. De vet hvilken rolle de skal ha, likevel fyller de den ikke til det fulle. De prøver ikke en gang. Å være manusforfatter i NRK for Norge-Rundt-divisjonen må være latterlig lett å komme inn på. I motsetning til Dagsrevyen hvor journalistene farter rundt og prøver å finne alvorlige nyheter å lyse opp Norges befolkning med, er redaksjonen bak Norge Rundt noe mindre nøyaktige. Her handler det sannsynligvis om å kaste pil på Norgeskartet, og er de heldige treffer de et sted på Vestlandet eller i nord. Deretter reiser de dit hvor pilen traff, og banker på en tilfeldig dør og ber instendig om å få invadere folks privatliv på det groveste for å utforske folks gjøremål og fritidshobbyer. Det er HER programmet blir født. Men hva for en måte er DET å lage tv på? Jeg BARE spør.
Det er ikke måte på hvor enkle innslagene kan være. Men det er det det er skapt for. Å skape tilfeldige innblikk i folks privatliv. Og det er her du faktisk ser hvor mye rart det bor i landet du befinner deg i.
Det virker også som Norge Rundt-redaksjonen har et eget organ som hensynsløst sporer opp folk og filtrerer ut de med sjeldent utforskede kombinasjoner av tannstilling og antall stavelser i dobbeltnavnet. For det er et dobbeltnavn. Kanskje til og med også et trippelnavn uten noen form for logikk eller fintfølelse i stavelsene. Neida, "Ove Birger Karl" virker som et helt vanlig nordlendingsnavn. Også et ufeilbarlig faktum. Dette gjelder i høyeste grad både for redaksjonen og de som blir intervjuet. Dèt, og dialekt. Dialekt er et så endeløst heftig satt i sentrum i dette programmet.
Men det er programlederne som virkelig overrasker meg. Se på andre programledere i NRK. Erik Bye var i NRK fra 50-tallet til 90-tallet. Einar Lunde har vært dagsrevy-anker fra 60-tallet, og er det fremdeles, selv om han egentlig virkelig pusher 70.
Men i dette showet ser det ut til å være ny programleder fra program til program. Til nød en tre-fire program med samme programleder. Og jeg forstår dem på en måte. For jeg hadde heller ikke BLITT i et slikt program i hele mi levetid. Det blir litt som "Krøniken", siste siden i Hamar Arbeiderblad, hvor de som har ansvar for siden bare er innom i noen måneder for å pusse litt på journalistikk-CV'en sin. Men sannheten er at du visst faen ikke vil ha "Programleder i Norge Rundt" på CV'en din. Da smører du deg heller inn i tigerbalsam og ruller deg i apsikat mens du etterpå forsøker å gjøre en rask gjennomgang av Jane Fondas aerobicøvelser fra tidlig 80-tall. Ærlig talt. Jeg kommer tilbake til programlederne.
Og konkurranse. Det er alltid en konkurranse. Noe programlederen er med på. Enten det er å kjøre i 300 km/t i en Porsche, å ri på en gris over Besseggen eller danse halling på glødende kull barbeint, så er det alltid en detalj folk burde ha lagt merke til i løpet av sendingen. Og tro meg, de som IKKE legger merke til denne detaljen fortjener oppmerksomhet. Av det negative, gærne slaget. Da er det grunn til å ringe 113. Showet forrige gang åpnet med at programlederen sa "IDAG SKAL JEG RI PÅ HEST!" klint opp i kamera med voldsomme mengder entusiasme. Og HVA er spørsmålet på ukas konkurranse? Gjett. En. Gang.
Joda. "Tidligere denne sendingen red jeg på noe. Men HVA? Var det 1: Gris, 2: Slagbjørn, 3: Hest?" spør programlederen. Den som ikke har fått med seg det burde fått hjernebarken gått over med osteriver. Og hva er det de også har holdt fast ved? Jo, et lydopptak av en jentunge som fra sent 70-tall leste opp NRK Hordalands adresse, og hvor man kunne sende inn svaret. Premien er vel heller lite mer ekstraordinært enn en duplo-kloss med et ansikt på, til nød et krus som sprekker under første runde i oppvaskmaskinen, men det er nå tanken som teller! Vi spiller ikke akkurat Reisesjekken, og det er som kjent et uomtvistelig faktum at NRK's Hordalandske divisjon ikke renner over av premieringsmidler. Og bare det at du har deltatt. Konkurranseånden i Norge Rundt-konkurransen MÅ jo bare få folk til å føle seg som ekte vinnere. Nemlig.
Uskyldig, det er det det skal være. Men det er så langt fra uskyldig. Se bare på Modolf-Polmar på 103 år fra Indre Ørsta som måker snøen sin selv og går de 8 kilometerne det er til nærmeste samvirkelag, i tillegg til å samle på gearstangkuler. En ære å komme på tv, heter det. Men Norge Rundt HAR faktisk fått det stempelet. Dersom du har kvalifisert deg til å være med på Norge Rundt, så er det for sent for deg. Selv om du ikke tror det selv, så ler folk av deg.
Det er dette som blir kalt en Norge-Rundt-personlighet. Kun de med vett i skolten SER dette programmets natur og vet hva som er i det. Dette er programmet for samfunnets bonuspoeng. De du får ekstrapoeng av å kjøre over med bilen din. Spesielt ille er det om den gamle polvottsamlende pensjonisten havner på førstesiden av bygdas lokalavis dagen etter, med side 2-9 utfyllende om redaksjonsbesøket. Da vet du at du er ute og kjører på jordet. På feil jorde.
Mens vi er inne på bonuspoeng er det på sin plass å gjenoppta påpekelsen om hva som definerer en ekte Norge Rundt-programleder. Spesielt så du dette på 70- og tidlig 80-tall og det har så i lende blitt et stempel. En beskrivelse av din natur som programleder for dette.
ALLE har dobbeltnavn. Og de som ikke har dobbeltnavn heter noe veldig veldig rart, navn som i dag får presten i kirka til å forstrekke øyenbrynet i hevningsmanøveren. Jeg hører forresten at det er utlovet skuddpremie på alle som heter Polmar og Bjallfinn. "Vi treng opprydning i protokollane. Kjærleik frå Folkeregisteret." Sammentreff? I think not.
Reglementert antrukket, gjerne en grå langermet ettersittende pologenser akkompagnert av en hjemmestrikket lusekofte i vest-format. Gjerne med lett høyregredd bollesveis og fippskjegg eller en koselig bart som strekker seg fra ene smilehullet til det andre. Med foldede hender og et lysende engasjement satt disse menn på slutten av 70-tallet og begynnelsen av 80-tallet og introduserte oss ovenfor det neste hjernedøde kapittelet etter det andre. Noe som faktisk ikke bryr brorparten av folkeslaget. Grunnen til at dette programmet lever er i sin helhet pensjonistgarden som trenger noe litt lettere enn britisk krim å introdusere helgen med. Det er rapporter om yngre mennesker enn 70 år som også liker dette programmet, men forhåpentligvis sitter hele gjengen trygt og godt på lukket avdeling.
Både Ole-Jon, Bjarnleiv Arnfinn, Ove-Korsmus, Dag-Åsleik, Bjagne, Modolv, Geir-Gjermund og Reidar-Edgar kan med fullt overlegg lyde som solide eksempler på navn i Norge Rundt's redaksjon. Helt ærlig, har NRK et eget RÅD som lobotomerer og skifter navn på programlederne før sendestart? Jeg har i min levetid ikke hørt eller lest om mennesker som har blitt tildøpt disse navnene siden før første verdenskrig. Alternativet må være at programlederne kommer fra avsidesliggende bygder der det knapt har vært fremgang siden den gang. Ærlig, holder det ikke med normale navn? Skal showet helt og holdent være et program for de spesielle?
Jeg kunne sittet her i hele kveld, men det har ingen hensikt. Jeg tror jeg har fått frem meningen om Norge Rundt nå, og kjenner jeg NRK rett, og tror min intuisjon riktig, så er dette det siste programmet som kommer til å opphøre på norsk fjernsyn. Det er bare et spørsmål om masse tid, såvidt over ca. 90 år, før dette programmet feirer sin 130-årsdag.
Men da er jeg heldigvis ikke der.
onsdag 19. november 2008
btw, glemte noe
Gadd ikke redigere gammelt blogginnlegg, lager nytt = p
Har vinterlagra den gule Corollan da, savnern litt allerede...
også vil jeg ha fast stilling! serr, om ikke det har budt seg muligheter for dette her på Hedmarken innen neste sommerferie, så spør jeg trønderne om de trenger hjelp ;p For da stikker jeg dit :P Nemlig!
Ellers hardsparer jeg penger for tia.. det er kjedelig, men det er da litt gøy også..
Har vinterlagra den gule Corollan da, savnern litt allerede...
også vil jeg ha fast stilling! serr, om ikke det har budt seg muligheter for dette her på Hedmarken innen neste sommerferie, så spør jeg trønderne om de trenger hjelp ;p For da stikker jeg dit :P Nemlig!
Ellers hardsparer jeg penger for tia.. det er kjedelig, men det er da litt gøy også..
fredag 17. oktober 2008
Ensom xD
INGEN verdens ting å gjøre ikveld! Brodern på LAN, pappa i Oslo... ingen venner i nærheten x
Lagt om til piggdekk idag, og søvi til halv ett.. mmm... søvn....
: >
Lagt om til piggdekk idag, og søvi til halv ett.. mmm... søvn....
: >
lørdag 4. oktober 2008
Lenge siden, jeg?
Heh.. flere måneder siden sist faktisk.. sitter i Oslo nå da.. hverdagen har blitt litt rar, mamma er sjuk, og ligger på sykehuset på Riksen med respirator og alt mulig koblet til... er i Oslo i helgene og besøker henne, og jobb til vanlig i uka... heh.. og folk treffer jeg jo aldri mer xD
Men snart kommer johan hjem, og da blir det liv! OH YEAH! (*herme etter KoolAid-man*)
Ja.. spørs når neste innlegg kommer da.. neste gang jeg har finni ut at jeg har en blogg? :D
Og jeg har solgt Mitsubishi'n... september 07 til september 08.. takk for et fint år, Lancer'n min :) Jeg har fått tilbake den gule Corolla'n fra -76, og den er min trofaste følgesvenn nå! Den stopper ALDRI :D Elsker den bilen!
Og den røde bilen trenger litt surgery.. trist, men sant ._. Aner ikke når jeg får den på veien igjen..
Så jeg slapper av med litt bildrømming.. mmm.. biler... jeg får ikke hodet vekk fra biler.. xD
Og jeg vil ha fast stillingsprosent ^^
Men snart kommer johan hjem, og da blir det liv! OH YEAH! (*herme etter KoolAid-man*)
Ja.. spørs når neste innlegg kommer da.. neste gang jeg har finni ut at jeg har en blogg? :D
Og jeg har solgt Mitsubishi'n... september 07 til september 08.. takk for et fint år, Lancer'n min :) Jeg har fått tilbake den gule Corolla'n fra -76, og den er min trofaste følgesvenn nå! Den stopper ALDRI :D Elsker den bilen!
Og den røde bilen trenger litt surgery.. trist, men sant ._. Aner ikke når jeg får den på veien igjen..
Så jeg slapper av med litt bildrømming.. mmm.. biler... jeg får ikke hodet vekk fra biler.. xD
Og jeg vil ha fast stillingsprosent ^^
mandag 14. juli 2008
Avhengighet
Så kan jeg benytte dagen til å rippe opp i et kjent fenomen ved min side. Jeg sitter her i Ottestad med Otrivinen på pc-pulten og et falmet lite papir i hånden. Nærmere studier viser følgende;
Tøyen Apotek
1 x Rhinox Barn 31,70
14.07.90 kl. 12:33
Og jeg lukker øynene og griper om nesesprayen og lar det hele fade to black. Det er 18 år siden, men jeg husker det som det var i går...
14. Juli 1990, Oslo
Det er en solfylt dag, og 80-tallet har akkurat lagt seg, men mye henger igjen fremdeles. Flere av mine nåværende venner var ikke engang født, det er spesielt creepy å tenke over. Fremdeles het det USSR istedenfor Russland, og Olav var konge i Norge! Lars leier sin mor fra parkeringshuset og bort til apoteket hun tidligere jobbet på før jeg kom til. Jeg har vært forkjølet i mange dager nå, og vært tett i nesen, og mamma vet råd. Gud vite hun aldri skulle gjort dette.
Jeg husker det enda. Det hvite rommet, alle hostende menneskene, en mann med hockeysveis, dongerivest med AC/DC-strykemerke på ryggen og rosa joggebukser foran oss. Da det var vår tur, bestiller mamma en Rhinox. Damen bak disken tar den ned og setter den på hylla. Den rektangulær-sylinderformede esken som inneholder en kald glasscontainer med pumpetut på.
Mamma pumper en spraydose i hvert nesebor på meg. Det svir som faen, og tårene triller, men det blir åpent. Veldig åpent. Jeg kan puste igjen!
Samme kveld, natt til femtende juli, 1990, står jeg opp, og går resolutt inn på kjøkkenet, og opp på kjøkkenstolen og opp i medisinskapet. Tettheten har kommet tilbake. Jeg griper flaska, og piler inn på rommet og gjemmer meg under dyna. Jeg stikker pumpetuten opp i nesa, kniper igjen øynene og trykker ned...
Vel tilbake i 2008 åpner jeg øynene igjen etter et velsatt "skudd", snufser, og titter opp fra den 18 år gamle kvitteringen som mamma tok vare på for moro skyld.
Jeg kjenner de ødelagte slimhinnene mine nok en gang trekker seg tilbake, og kjemikaliene har atter en gang fått gjort sitt framstøt for absolutt ikkeno jeg overhodet har godt av.. men 18 års vanedannelse har gjort det problematisk å bare sette greiene på hylla. Jeg har nok brukt godt over 50.000 på nesespray i livet mitt, når jeg tenker over det..
Tøyen Apotek
1 x Rhinox Barn 31,70
14.07.90 kl. 12:33
Og jeg lukker øynene og griper om nesesprayen og lar det hele fade to black. Det er 18 år siden, men jeg husker det som det var i går...
14. Juli 1990, Oslo
Det er en solfylt dag, og 80-tallet har akkurat lagt seg, men mye henger igjen fremdeles. Flere av mine nåværende venner var ikke engang født, det er spesielt creepy å tenke over. Fremdeles het det USSR istedenfor Russland, og Olav var konge i Norge! Lars leier sin mor fra parkeringshuset og bort til apoteket hun tidligere jobbet på før jeg kom til. Jeg har vært forkjølet i mange dager nå, og vært tett i nesen, og mamma vet råd. Gud vite hun aldri skulle gjort dette.
Jeg husker det enda. Det hvite rommet, alle hostende menneskene, en mann med hockeysveis, dongerivest med AC/DC-strykemerke på ryggen og rosa joggebukser foran oss. Da det var vår tur, bestiller mamma en Rhinox. Damen bak disken tar den ned og setter den på hylla. Den rektangulær-sylinderformede esken som inneholder en kald glasscontainer med pumpetut på.
Mamma pumper en spraydose i hvert nesebor på meg. Det svir som faen, og tårene triller, men det blir åpent. Veldig åpent. Jeg kan puste igjen!
Samme kveld, natt til femtende juli, 1990, står jeg opp, og går resolutt inn på kjøkkenet, og opp på kjøkkenstolen og opp i medisinskapet. Tettheten har kommet tilbake. Jeg griper flaska, og piler inn på rommet og gjemmer meg under dyna. Jeg stikker pumpetuten opp i nesa, kniper igjen øynene og trykker ned...
Vel tilbake i 2008 åpner jeg øynene igjen etter et velsatt "skudd", snufser, og titter opp fra den 18 år gamle kvitteringen som mamma tok vare på for moro skyld.
Jeg kjenner de ødelagte slimhinnene mine nok en gang trekker seg tilbake, og kjemikaliene har atter en gang fått gjort sitt framstøt for absolutt ikkeno jeg overhodet har godt av.. men 18 års vanedannelse har gjort det problematisk å bare sette greiene på hylla. Jeg har nok brukt godt over 50.000 på nesespray i livet mitt, når jeg tenker over det..
tirsdag 8. juli 2008
hyppighet
yay, snart en måned siden forrige gang... det er det vanlige... italiensk progrock og cola.. og den røde veteranen min er ferdig om to dager :D :D :D :D :D gled dere til kosetur, alle passasjerer XD
onsdag 18. juni 2008
lenge sia igjen nå ;p
Jeg lar det jo gå ei uke mellom hvert innlegg :B bra av meg.
Nå sitter jeg og hører på Kate Bush og kan meddele at jeg jobber på Mega i Ottestad, omsider, og slipper å forlate Hamar og alle vennene mine noe mer ^^ Sitter og drikker noe brus (Nei? bombe:P) og gjør ingen verdens ting. Så Sara og Sara i avisa idag da x) Stakar venna mine : |
Nå sitter jeg og hører på Kate Bush og kan meddele at jeg jobber på Mega i Ottestad, omsider, og slipper å forlate Hamar og alle vennene mine noe mer ^^ Sitter og drikker noe brus (Nei? bombe:P) og gjør ingen verdens ting. Så Sara og Sara i avisa idag da x) Stakar venna mine : |
tirsdag 10. juni 2008
fri
Halvparten av brusen er borte, og jeg er enda "still going strong". Ser ut som kroppen min fnyser av sukkerholdet i brus. Jaja^^ Digg i varmen!
Så har de ringt meg fra Mega i Ottestad. Skal jeg nå endelig få bli hedmarking igjen?:D:D
Begivenhetsrik uke, dette.. Idag skal jeg ut og spise i Oslo Sentrum.. i morra skal jeg på jobb.. torsdag skal jeg på intervju på Mega, OG til Gudbrandsdalen for å se på en bil med Sondre, og fredag skal jeg hente en bil pappa har kjøpt seg OG på fest. Lørdag er det også noe som skjer, men det har jeg glemt, så det tar vi siden.
:D
Så har de ringt meg fra Mega i Ottestad. Skal jeg nå endelig få bli hedmarking igjen?:D:D
Begivenhetsrik uke, dette.. Idag skal jeg ut og spise i Oslo Sentrum.. i morra skal jeg på jobb.. torsdag skal jeg på intervju på Mega, OG til Gudbrandsdalen for å se på en bil med Sondre, og fredag skal jeg hente en bil pappa har kjøpt seg OG på fest. Lørdag er det også noe som skjer, men det har jeg glemt, så det tar vi siden.
:D
onsdag 4. juni 2008
snart frisk
og jeg har voldsomme mengder brus fra sverige < 3 brus for 711,50 kommer godt med i varmen. Hipp hurra, jeg skal dø av diabetes!
søndag 1. juni 2008
sjuk
halleluja, jeg er sjuk. Stemmen min er dyp og mørk og creaky. :|
inatt sov jeg 4 timer, delvis pga temperaturen på loftet her og delvis på grunn av irriterende hostesykdom >_<
nå sitter jeg og drikker eventyrbrus av alle ting og venter på at noe skal skje :B Akkurat betalt regninger, hey, det er kjempekos ^^ Snart blakk igjen, to dager etter lønn :| Tvi vøre!!
inatt sov jeg 4 timer, delvis pga temperaturen på loftet her og delvis på grunn av irriterende hostesykdom >_<
nå sitter jeg og drikker eventyrbrus av alle ting og venter på at noe skal skje :B Akkurat betalt regninger, hey, det er kjempekos ^^ Snart blakk igjen, to dager etter lønn :| Tvi vøre!!
torsdag 29. mai 2008
grillchill ikveld:D
I kveld skal jeg og Andreas og Thomas og Cornelius og Tor Erik og div andre folk grille på koigen klokka 6 ^^ Sosialt samvær < 3
ellers har jeg vært hos bæssmor mi og rydda i hagan, hatt allergianfall, og er blitt forkjøla.. *sukk*
og det er varmt!! og winamp shuffle presenterer for meg The Shamen's store hit i 1991, "Move Any Mountain". Hurra. Men der kom The Who's Baba O'Riley!:D Teeenage Wastelaaand!*gaule*
og bror min maser om å få låne penger til sprit....
ellers har jeg vært hos bæssmor mi og rydda i hagan, hatt allergianfall, og er blitt forkjøla.. *sukk*
og det er varmt!! og winamp shuffle presenterer for meg The Shamen's store hit i 1991, "Move Any Mountain". Hurra. Men der kom The Who's Baba O'Riley!:D Teeenage Wastelaaand!*gaule*
og bror min maser om å få låne penger til sprit....
tirsdag 27. mai 2008
Dritthåndledd!!1
Jeg er lei av å ha vondt i håndleddet nå. Too bad jeg ikke gjør noe med det, jeg har til og med en røntgenrekvisisjon liggende nede og klar til bruk. Det har vært jevnlig vondt siden 1999 engang, da jeg sykla massivt av og knuste det mot fortaukanten. Det er bare vondt et par-tre dager om gangen, en gang i måneden >_>
Så har jeg akkurat grilla, og er bra mett nå! Fint vær å grille i også, men trærne søpler og det blåser mot maten min : | jeg er due to get the chainsaw from the garage as I speak, så jeg er praktisk talt på vei ned trappa.
Så sitter jeg og hører på Grandmaster Flash preke i en voldsom hastighet om amerikansk fattigdom og vold på New Yorks gater veldig veldig tidlig på 1980-tallet..
Og jeg er lei av å være blakk. Gjerne jobbe litt mer, takk! ^^ Men det er godt med fri også..
Sååå har jeg klippa plenen idag.. weee... også har jeg vært i garasjen og befølt det røde vidunderet.. kun uker igjen nå til du ser veien snart :D !
*bruke nesespray*
Så har jeg akkurat grilla, og er bra mett nå! Fint vær å grille i også, men trærne søpler og det blåser mot maten min : | jeg er due to get the chainsaw from the garage as I speak, så jeg er praktisk talt på vei ned trappa.
Så sitter jeg og hører på Grandmaster Flash preke i en voldsom hastighet om amerikansk fattigdom og vold på New Yorks gater veldig veldig tidlig på 1980-tallet..
Og jeg er lei av å være blakk. Gjerne jobbe litt mer, takk! ^^ Men det er godt med fri også..
Sååå har jeg klippa plenen idag.. weee... også har jeg vært i garasjen og befølt det røde vidunderet.. kun uker igjen nå til du ser veien snart :D !
*bruke nesespray*
søndag 25. mai 2008
Boys will be boys
Som tittelen sier så har jeg vært gutt idag og vært på Vålerbana, og to say the least, som den bilentusiasten jeg er så skulle det ikke mye til før jeg trakk på smilebåndet i ren glede ^^ Kolossal mengde hestekrefter som utgjorde noen av de verste akselerasjonene jeg har sett, og så dèt er sagt; Enkelte biler har kulere motorlyd enn andre ;) Mine favoritter her var:
* en Blå 1970 modell Ford Escort MK I med skilt "R 1970"
* en grå Ford Escort RS2000 Cosworth som gikk som et _helvete_
* en rød "rør-ramme-konstruert" Audi Quattro med vekt-hestekraft-ratio 1:1 (925 hk!)
* en Saab 9-3 Aero fra Sverige som garantert kunne trekke skinnet av samtlige pølser
* Audi, farge oransj, som blåste avsted med en hvinende lyd ulikt noe annet jeg har hørt.
* Og: En søt liten Mini fra 70-åra trimmet av Team FortKnox! :D
solbrent og sliten, det lukter svidd gummi av meg.. det summerer dagen bra XD
* en Blå 1970 modell Ford Escort MK I med skilt "R 1970"
* en grå Ford Escort RS2000 Cosworth som gikk som et _helvete_
* en rød "rør-ramme-konstruert" Audi Quattro med vekt-hestekraft-ratio 1:1 (925 hk!)
* en Saab 9-3 Aero fra Sverige som garantert kunne trekke skinnet av samtlige pølser
* Audi, farge oransj, som blåste avsted med en hvinende lyd ulikt noe annet jeg har hørt.
* Og: En søt liten Mini fra 70-åra trimmet av Team FortKnox! :D
solbrent og sliten, det lukter svidd gummi av meg.. det summerer dagen bra XD
lørdag 24. mai 2008
Hjemme!
Fri ei uke etter en hektisk lørdag på jobb, og atter engang hjemme på Hedmarken! Sitter og møysommelig leser meg gjennom Life and Times of Scrooge McDuck av Don Rosa og venter på at modern og fadern skal ringe.. jada, jeg er visst sjåfør..
ellers er det vel ikke så mye å si mer i dag XD vi tar det senere!
ellers er det vel ikke så mye å si mer i dag XD vi tar det senere!
fredag 23. mai 2008
Fri
Ja, da har jeg tatt jomfrudommen på bloggen her. Ellers er det verdt å nevne at jeg har fri idag, og jobber igjen imorra. Hurra for lørdagsarbeide! Etter det har jeg en uke fri! Noen, heng med meg i uka som kommer :_: jeg er fryktelig ensom ^^
Ikveld tenkte jeg at jeg skulle unne meg litt kylling.. det har jeg fortjent.. så hardtarbeidende jeg er!
Dessforuten, så skal jeg snart selge Lancer'n min (Mitsubishi, 1989 mod, noen vil ha?) og betale gjeld. Kjempegøy med gjeld! Jeg bare koser meg glugg ihjel.
Så må jeg få med at jeg og Magnus skriver fantasyhistorie! Uansett hvor gammel jeg er fysisk kommer jeg alltid til å være barnslig mentalt og la fantasien råde! Den handler om et misforstått geni fra Trondheim som blir mobba, og tilslutt konstruerer en drapsmaskin ut av en gammel ridderrustning! Stick that in your pipe and smoke it, Iron Man!
Også har jeg sett på en familievideo vi har. En litt falmet VHS som er merket "Sommeren 1989". Og ganske riktig. Verre ansamlinger trange jeans, hockeysveiser, synthpop og hauggamle biler må jeg lete lenge etter. Det verste er at det er litt kult, og at jeg skulle ønske jeg var like gammel da som jeg er nå. Jeg er født for sent.
Filmen omhandler meg da, men jeg er bare med i et par minutter. Resten fokuseres på hvorvidt onkelen min angriper en biff med kniv og gaffel, at far min slår stiften, at søskenbarna mine har vannkrig som inkluderer kaffe og sitrondråper og så videre.. Vi er i Vallset, i Odalen og i Oslo. Tenk, det er 19 år siden jeg løp rundt Østensjøvannet og slo etter gjess med en pinne. Tiden flyr >_<
OG JEG SAVNER MUSIKK. PCen I OSLO HAR IKKE ORDENTLIGE HØYTTALERE. DØD OG FORDERVELSE O_O
Ikveld tenkte jeg at jeg skulle unne meg litt kylling.. det har jeg fortjent.. så hardtarbeidende jeg er!
Dessforuten, så skal jeg snart selge Lancer'n min (Mitsubishi, 1989 mod, noen vil ha?) og betale gjeld. Kjempegøy med gjeld! Jeg bare koser meg glugg ihjel.
Så må jeg få med at jeg og Magnus skriver fantasyhistorie! Uansett hvor gammel jeg er fysisk kommer jeg alltid til å være barnslig mentalt og la fantasien råde! Den handler om et misforstått geni fra Trondheim som blir mobba, og tilslutt konstruerer en drapsmaskin ut av en gammel ridderrustning! Stick that in your pipe and smoke it, Iron Man!
Også har jeg sett på en familievideo vi har. En litt falmet VHS som er merket "Sommeren 1989". Og ganske riktig. Verre ansamlinger trange jeans, hockeysveiser, synthpop og hauggamle biler må jeg lete lenge etter. Det verste er at det er litt kult, og at jeg skulle ønske jeg var like gammel da som jeg er nå. Jeg er født for sent.
Filmen omhandler meg da, men jeg er bare med i et par minutter. Resten fokuseres på hvorvidt onkelen min angriper en biff med kniv og gaffel, at far min slår stiften, at søskenbarna mine har vannkrig som inkluderer kaffe og sitrondråper og så videre.. Vi er i Vallset, i Odalen og i Oslo. Tenk, det er 19 år siden jeg løp rundt Østensjøvannet og slo etter gjess med en pinne. Tiden flyr >_<
OG JEG SAVNER MUSIKK. PCen I OSLO HAR IKKE ORDENTLIGE HØYTTALERE. DØD OG FORDERVELSE O_O
Jeg gjør som alle andre - selv om jeg egentlig ikke liker det
Ja.. det pleier ofte være slik. Jeg finner meg selv i en situasjon hvor jeg gjør presis som alle andre uten at jeg egentlig vil det. Når jeg finner ut at mine nærmeste venner alle sammen har blitt med i ett eller annet nettsamfunn eller gjør noe artig, nyttig, produktivt eller tiddrepende - jeg klarer ikke la vær å gjøre det samme ._. Etterdalt, det er det jeg er! Nå har jeg forsyne meg begynt å blogge og. Men hvor aktiv jeg er kommer til å være diskuterbart.
Nå sitter jeg i leiligheta i Oslo og skuer utover den sommergrønne byen. Det lukter syriner og vårblomster fra Hagebyen nedenfor, og barna i barnehagen ved siden av bråker. Det er en hund i parken som løper i ring, og naboen i etasjen over hører på trance... sleppe...
Ellers er det å nevne at det i dag er nøyaktig 17 år siden jeg klipte plenen for første gang :) Det er vel ikke verst, eller hur? 23. Mai 1991!
Nå sitter jeg i leiligheta i Oslo og skuer utover den sommergrønne byen. Det lukter syriner og vårblomster fra Hagebyen nedenfor, og barna i barnehagen ved siden av bråker. Det er en hund i parken som løper i ring, og naboen i etasjen over hører på trance... sleppe...
Ellers er det å nevne at det i dag er nøyaktig 17 år siden jeg klipte plenen for første gang :) Det er vel ikke verst, eller hur? 23. Mai 1991!
Abonner på:
Kommentarer (Atom)
